Løfter er til for å brytes, er de ikke? Jeg mener i hvert fall det, siden det nå er ulovlig lenge siden sist jeg oppdaterte. Men nå skal jeg ikke prøve å unnskylde meg - den siste uka har rett og slett vært hektisk. Jeg hang (og henger) etter med pensum, jeg måtte sy et kostyme til kostyme-party, og de tre kveldene midt i uka var fylt opp med hendelser; sjømannsprester, vafler, film, utendørs middag, kostymeprøvelser og gud vet hva. Oppi det hele skal jeg prøve å bevare litt sosiale relasjoner, trene, lese, ha litt fritid, sole meg og få litt mat i kroppen, og da er det lett at bloggen blir nedprioritert. Det er ikke på grunn av mangel på omtanke for dere som sitter hjemme og ønsker å følge med, det er bare veldig lett å tenke at jeg "heller kan skrive litt senere". Og så blir det mye senere.
Nuvel!
Jeg har vært ute og reist, som dere kanskje har fått med dere. Torsdags morgen (forrige uke, altså) reiste vi (Marianne, Elise, Åse og jeg) til Da Nang, for å fly derfra til Ho Chi Minh City. Flyet til Kambodsja gikk ikke før morgenen etter, men vi tenkte at det kunne være greit å få med seg litt av Vietnams kommersielle hovedstad når vi først hadde muligheten. Veldig kort oppsummert ble dagen en eneste lang mat-orgie. Etter å ha funnet frem til hotellet vårt - lite av størrelse, men stort på sjarm - i en bortgjemt bakgate, tuslet vi avgårde i retning byens marked. Der gikk det slik det ofte går når man er på shopping med jenter, og timene forsvant som en fis i vestavinden. Etter en matpause, og en matpause til like etter, tok vi nok en tur på markedet, da jentene ikke var ferdig. Sliten etter shoppingen tok vi oss en velfortjent iskaffe, før vi gikk tilbake til hotellet. Der møtte vi resten av gjengen - Mark, Stine, Karen, Karen Marie og Anita - som dro senere fra Da Nang (det var også fire andre som dro til Kambodsja, men de tok buss, så vi så ikke så mye til de). Sammen gikk vi på Hard Rock Cafe, og nøt et skikkelig vestlig måltid - hamburger, nachos, fajitas og øl. Bare for å toppe kransekaka helt, var det veldedighetskonsert der den kvelden, så vi fikk live musikk til maten - Rubylux, fra Storbritania. Good shit.
Dagen etterpå var vi igjen tidlig oppe, for å komme oss på flyet til Kambodsja. Flyturen, som gikk for seg i et lite, lilla propellfly, gikk fort unna med noen kaffekopper og litt musikk på øret. Vel fremme på flyplassen ble vi møtt av utsendinger fra hotellet vårt - tre tuktuker, som skulle få oss trygt frem. En tuktuk i Kambodsja skiller seg fra en tuktuk i Vietnam ved at den er motorisert, går langt fortere fremover, og er mer behagelig å sitte i.
Etter lunsj og iskaffe på hotellet var de fleste ganske sliten, men Mark, Åse og jeg bestemte oss for å gå en tur og se litt i byen. I løpet av den turen oppdaget vi pub street, vi fikk "vasket" bena våre ved hjelp av småfisk, og vi spiste snegler/skjell. Etterpå dro alle sammen på båttur, for å se på solnedgangen og the Floating Village - en flytende landsby (selvsagt), som ligger på vannet. Vi fikk også holdt en slange og sett krokodiller i løpet av turen, så det var en fornøyelig opplevelse. Tilbake igjen på land beveget vi oss inn i byen for å spise og handle litt. Det ble tidlig kveld - i en myk seng, for første gang på en måned.
Mesteparten av lørdagen befant vi oss i Angkor Wat, et av verdens syv underverker. Det er vanskelig å beskrive hvor storslått og majestetisk det var, så jeg tror jeg lar bildene tale for seg. For å fatte meg i korthet: det er et stort/enormt område, med templer av ulik størrelse, fasong og betydning. I løpet av våre ti timer der fikk vi sett soloppgangen (!) ved selve Angkor Wat, det største tempelet (med yttermurer på litt over tusen x tusen meter, om jeg ikke husker helt feil); Bayon, et litt mindre tempel, med 20-30 store ansikter, hugd ut i stein, på fasaden; et enda litt mindre tempel, hvor kongene i området visstnok måtte ha sex med en dame/dronning som kunne gjøre seg om til en slange, hvis ikke ville det gå dårlig med kongerikene deres; et nokså høyt tempel med helt sinnsyke trapper; og til slutt et stort tempel/tempelområde, inne i "jungelen", som var bevokst med enorme trær. I sistnevnte område ble også den første Tomb Raider-filmen spilt inn, så det eneste vi lærte derfra var at Angelina Jolie hadde vært der. Alt dette brukte vi ca. 10 timer på, i godt over 30 varmegrader, så det sier seg selv at det var godt å sløve litt i badebassenget når vi endelig kom tilbake til hotellet. På kvelden gikk vi ut for å spise, for så å ende opp på Angkor What?-bar. De eneste minnene jeg har fra den kvelden er to t-skjorter (som jeg fikk etter å ha drukket én bøtte og én mugge med alkohol), men folk sier det var kjekt.
Søndagen gikk stille og rolig for seg, med badebasseng, iskaffe og en del shopping, og litt middag utpå dagen når formen min begynte å komme seg. Jeg har heller ingen bilder fra siste dagen; kameraet var tomt for batteri og jeg hadde glemt lader. Om kvelden besøkte vi nattmarkedet - et marked som har åpent om natta - før vi tok kvelden.
Dagen etter brukte vi stort sett på å komme oss "hjem" til Vietnam. Til tross for at det var en feriehelg, var det utrolig slitsomt, og det var godt å komme tilbake.
Noe av det beste ved turen, var kanskje at vi kunne slappe av og være skikkelige turister en hel helg. I Vietnam er vi tross alt studenter, og det var godt å få et skikkelig avbrekk og å få opplevd noe nytt. Det må sies at Siem Reap, byen vi bodde i, er en skikkelig turistby, og vi fikk et veldig glamorisert inntrykk av landet. Skadevirkningene av Pol Pots regime er nok langt større enn hva vi fikk innblikk i, i løpet av én helg, i én by.
Tilbake i Vietnam var det, som tidligere nevnt, en hektisk uke. Tirsdagen var det tilbake på skolebenken med forelesninger, og sosialpsykologisk film på kvelden. Onsdagen var det skole, og om kvelden fikk vi besøk av en sjømannsprest som reiste rundt i området og laget vafler. I tillegg til vafler fikk vi seigmenn og Twist, et kjærkomment tilskudd til kostholdet. Torsdag var skole, og om kvelden var hele psykologigjengen ute og spiste for å ta avskjed med sosial-foreleseren vår, Ingela. Fredagen gikk stort sett med til lesing, samt litt random sykling rundt i byen. Gårsdagen - Lørdag - var et lite høydepunkt. Vibeke, en av elevene, fylte 30 år, og det måtte jo så klart feires. Om kvelden var det kostymeparty på studiesenteret (tema: tegneseriefigurer), med god mat, musikk, dansing og drikking. Når klokka nærmet seg 11 dro vi - nå som vanlig - ut til Beach Club, for å fortsette festen. Det var en herlig blanding av B-gjengen, dalmatinere, Alice i Eventyrland, apekatter og tekanner som herjet dansegulvet den kvelden. Selv hadde jeg på meg en gul heldress med øre og hale, utkledd som Pikachu. Alt i alt - en sinnsykt morsom affære, og en bra helg.
Nå tror jeg det er på tide å runde av her - jeg skal skrive blogg, ikke bok. Jeg har vært så kortfattet jeg har klart, og tro meg - jeg kunne skrevet langt mer. Så skal jeg prøve å ikke la det gå like lang tid til neste gang jeg poster et innlegg. Jeg skal i hvert fall legge ut noen bilder fra de to siste helgene, når jeg har tid.
Fred ut!
- Pikachu.
søndag 21. mars 2010
onsdag 10. mars 2010
Tropical the island breeze, all the nature wild and free, this is where I long to be...
Ny uke, nytt innlegg! Jeg tror nesten jeg skal klare å forplikte meg til å skrive et innlegg i uka. Noe særlig mer enn det blir i overkant optimistisk, men der er lov å håpe.
Jeg kan vel ta for meg helgen først (jeg husker ikke hva jeg gjorde i forkant av helga. Det var vel mye skole). Fredagen var det Marianne sin bursdag, så litt før syv slengte jeg meg på sykkelen, suste inn til markedet og ordnet en rosebukett og bursdagskake. Etter gaver på senga, feiret vi med en bursdagsfrokost med de andre studentene på hotellet. Det var en litt trøtt, men veldig lystig forsamling, og det hele ble ganske koselig - spesielt da personalet fra hotellet også kom med en kake. Jeg trodde jeg var søt, men det var før jeg smakte kakene her borte. Overdådige kremtopper, svaner og parasoller strakte seg så langt øyet kunne se, og før den siste kaffekoppen var tømt var de fleste middels grønne i ansiktet og følte seg litt uvel.
Man skulle tro at en båttur på en og en halv time ville få "begeret" til å renne over, men det var skuffende få som spydde under turen som tok oss til Cham Islands. Øygruppen består av en paradisøy - man får lyst til å trekke paralleller til øya i The Island, bare uten hasj-plantasjene. Vi fant i hvert fall ingen. Det vi fant, var et volleyballnett, god sjømat, en finfin strand, flere bursdagskaker og -sanger, alkoholservering og en karaokemaskin med store høytalere. De to siste utgjør, noe alle som har vært bortpå billig vietnamesisk vodka vet, en trussel for både sangkvalitet og hemninger. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke kunne sunget en ren tone om det så gjaldt livet, og likevel sang jeg for min fulle hals langt uti de sene nattetimer. Det var en koselig og minneverdig kveld/natt og bursdagsfeiring, med bare litt for mye kake.
Dagen derpå våknet vi at av solen stekte på de svarte teltdukene våre, og for mitt vedkommende, at hjernen dunket mot tinningene. Etter frokost, noen timer på stranden og lunsj, delte vi gruppen i to - noen gikk ombord på båten, mens en liten gruppe av oss tok bena fatt og tuslet avgårde på en sti som tok oss gjennom litt skog/jungel og søppel, før vi kom frem til en pittoresk, gresk-lignende postkort-by (jeg vet ikke hva pittoresk betyr, men jeg har alltid hatt lyst til å bruke ordet). Det hele var en sinnsykt varm affære, og en iskaffe har aldri smakt så godt som når vi endelig fikk satt oss ned med en vifte rettet mot ansiktet.
Etter noen timer med intens soling og høye bølger var vi tilbake på fastlandet. Etter et fåtalls timer hvile, spiste vi indisk mat - noe som har blitt en favoritt - før vi tok turen til Eden, karaokebaren rett over veien. Der hadde vi leid de to største rommene, for å ytterlige feire Marianne og Rikkes bursdag. Til tross for at det var mange som tok av kvelden før, var det god stemning, og det ble drukket for noen millioner (dong). Etter å ha rundet av med allsang til We Are the World, dro en liten delegasjon ut til - ja, Beach Club. Jeg skal ikke gå i detalj, men det ble spilt biljard, konsumert alkohol, og danset ufint med en eldre vietnamesisk dame (ikke frivillig).
Og slik gikk stort sett helgen for seg. Søndag var en avslappet dag, med mye søvn, og generell oppladning til en hard skoleuke. Nå sommandag, tirsdag og onsdag er ferdig, har det vært mye lesing og arbeid - noe som egentlig har vært godt.
I kveld har vi kost oss med film (500 days of Summer) og pizza, i den ene suiten på hotellet. Jeg vil påstå at det merkes på kroppen at det er ganske mange jenter i forhold til gutter her, da jeg ivrig var med på all fnisingen og "aaaaaaw"-ingen filmen brakte med seg. Men det er en annen sak. Nå er sekken (nesten) pakket og klar, og i morgen kl. halv 7 stikker vi til Da Nang, og derfra flyr vi til Ho Chi Minh. Der skal vi se litt på byen og kose oss, før vi drar til Kambodsja for å besøke Angkor Wat og ha en liten ferie i noen dager. Hvis samvittigheten tillater det, lar jeg skolebøkene ligge igjen hjemme. Men jeg tar med kamera! Så jeg skal ta en del bilder, og laste opp her, hvis internett tillater det. Så gir jeg lyd fra meg så snart jeg kan igjen.
Skal laste opp noen bilder fra de siste dagene under her - hvor mange det blir, avhenger av hvor fort jeg blir trøtt, men det tar vi på sikt.
Apropos - jeg skrev at jeg ikke husket hva jeg gjorde før helga, men det kom jeg på når jeg begynte å se på bildene! Onsdag eller torsdag dro vi nemlig inn til Da Nang for å shoppe i litt "ordentlige" butikker. Turen gikk til Big C, et sånn passe stort kjøpesenter. Jentene jeg dro med hylte/hvinte ganske synkront da vi kom inn, noe jenter ofte gjør. Som gutt var det min jobb å være stille, bære tunge ting og yte økonomisk støtte, noe som egentlig passet meg fint. Anyhow.
Fred ut!
Jeg kan vel ta for meg helgen først (jeg husker ikke hva jeg gjorde i forkant av helga. Det var vel mye skole). Fredagen var det Marianne sin bursdag, så litt før syv slengte jeg meg på sykkelen, suste inn til markedet og ordnet en rosebukett og bursdagskake. Etter gaver på senga, feiret vi med en bursdagsfrokost med de andre studentene på hotellet. Det var en litt trøtt, men veldig lystig forsamling, og det hele ble ganske koselig - spesielt da personalet fra hotellet også kom med en kake. Jeg trodde jeg var søt, men det var før jeg smakte kakene her borte. Overdådige kremtopper, svaner og parasoller strakte seg så langt øyet kunne se, og før den siste kaffekoppen var tømt var de fleste middels grønne i ansiktet og følte seg litt uvel.
Man skulle tro at en båttur på en og en halv time ville få "begeret" til å renne over, men det var skuffende få som spydde under turen som tok oss til Cham Islands. Øygruppen består av en paradisøy - man får lyst til å trekke paralleller til øya i The Island, bare uten hasj-plantasjene. Vi fant i hvert fall ingen. Det vi fant, var et volleyballnett, god sjømat, en finfin strand, flere bursdagskaker og -sanger, alkoholservering og en karaokemaskin med store høytalere. De to siste utgjør, noe alle som har vært bortpå billig vietnamesisk vodka vet, en trussel for både sangkvalitet og hemninger. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke kunne sunget en ren tone om det så gjaldt livet, og likevel sang jeg for min fulle hals langt uti de sene nattetimer. Det var en koselig og minneverdig kveld/natt og bursdagsfeiring, med bare litt for mye kake.
Dagen derpå våknet vi at av solen stekte på de svarte teltdukene våre, og for mitt vedkommende, at hjernen dunket mot tinningene. Etter frokost, noen timer på stranden og lunsj, delte vi gruppen i to - noen gikk ombord på båten, mens en liten gruppe av oss tok bena fatt og tuslet avgårde på en sti som tok oss gjennom litt skog/jungel og søppel, før vi kom frem til en pittoresk, gresk-lignende postkort-by (jeg vet ikke hva pittoresk betyr, men jeg har alltid hatt lyst til å bruke ordet). Det hele var en sinnsykt varm affære, og en iskaffe har aldri smakt så godt som når vi endelig fikk satt oss ned med en vifte rettet mot ansiktet.
Etter noen timer med intens soling og høye bølger var vi tilbake på fastlandet. Etter et fåtalls timer hvile, spiste vi indisk mat - noe som har blitt en favoritt - før vi tok turen til Eden, karaokebaren rett over veien. Der hadde vi leid de to største rommene, for å ytterlige feire Marianne og Rikkes bursdag. Til tross for at det var mange som tok av kvelden før, var det god stemning, og det ble drukket for noen millioner (dong). Etter å ha rundet av med allsang til We Are the World, dro en liten delegasjon ut til - ja, Beach Club. Jeg skal ikke gå i detalj, men det ble spilt biljard, konsumert alkohol, og danset ufint med en eldre vietnamesisk dame (ikke frivillig).
Og slik gikk stort sett helgen for seg. Søndag var en avslappet dag, med mye søvn, og generell oppladning til en hard skoleuke. Nå sommandag, tirsdag og onsdag er ferdig, har det vært mye lesing og arbeid - noe som egentlig har vært godt.
I kveld har vi kost oss med film (500 days of Summer) og pizza, i den ene suiten på hotellet. Jeg vil påstå at det merkes på kroppen at det er ganske mange jenter i forhold til gutter her, da jeg ivrig var med på all fnisingen og "aaaaaaw"-ingen filmen brakte med seg. Men det er en annen sak. Nå er sekken (nesten) pakket og klar, og i morgen kl. halv 7 stikker vi til Da Nang, og derfra flyr vi til Ho Chi Minh. Der skal vi se litt på byen og kose oss, før vi drar til Kambodsja for å besøke Angkor Wat og ha en liten ferie i noen dager. Hvis samvittigheten tillater det, lar jeg skolebøkene ligge igjen hjemme. Men jeg tar med kamera! Så jeg skal ta en del bilder, og laste opp her, hvis internett tillater det. Så gir jeg lyd fra meg så snart jeg kan igjen.
Skal laste opp noen bilder fra de siste dagene under her - hvor mange det blir, avhenger av hvor fort jeg blir trøtt, men det tar vi på sikt.
Apropos - jeg skrev at jeg ikke husket hva jeg gjorde før helga, men det kom jeg på når jeg begynte å se på bildene! Onsdag eller torsdag dro vi nemlig inn til Da Nang for å shoppe i litt "ordentlige" butikker. Turen gikk til Big C, et sånn passe stort kjøpesenter. Jentene jeg dro med hylte/hvinte ganske synkront da vi kom inn, noe jenter ofte gjør. Som gutt var det min jobb å være stille, bære tunge ting og yte økonomisk støtte, noe som egentlig passet meg fint. Anyhow.
Fred ut!
tirsdag 2. mars 2010
Riverside
Hepp!
Jeg lovte en oppdatering etter helgen, og her får dere den! Planen var egentlig å gjøre dette på søndag, men da var jeg så trøtt og sliten (og en liten anelse fyllesyk kanskje) at det ble nedprioritert. Anyhow - jeg er mann av mitt ord, så her kommer en liten oppsummering av helgens hendelser.
Lørdagen var vi oppe i gryningen, lenge før sola hadde streifet hustakene og den første mopeden hadde våknet. Etter en times busstur fylt med søvn og en pratsom guide, var vi fremme på My Son. På grunn av den drepende varmen var det litt vanskelig å følge med, men slik jeg forstod det var det en samling av gamle, (relativt) vel bevarte Hindu-templer, bygget av Champaene, et folkeslag som før regjerte det meste i 'Nam, men som nå er blitt en minoritet. Jeg fikk da med meg litt.
Etter å ha hørt på gammel Champa-musikk, gikk turen videre til en strand hvor vi spiste lunsj, før vi endelig kom til Marble Mountains. Det var, i mine øyne, en litt fetere opplevelse. Jeg antar at fjellet har fått sitt navn på grunn av all marmoren som utvinnes i området; alle butikkene i den omkringliggende byen solgte i hvert fall enorme buddha-statuer og gud vet hva, alt i finslipt og nøye utskjært marmor. Selve fjellet innebar en stor mengde trappetrinn, buddhistiske templer, huler og grotter, noen flaggermus, fantastisk utsikt og stort sett det man måtte ønske seg av en turistattraksjon. En kjølig bris hadde kanskje gjort seg, men det var også det eneste som manglet. Alt i alt var det en fin tur, og det var godt å få et avbrekk fra skolehverdagen, og komme seg ut og være en vanlig turist for en dags skyld.
Vel hjemme i Hoi An gikk vi ut for å spise indisk mat, og tro det eller ei - de er sykt flinke til å lage indisk i Vietnam. Med magen full av naanbrød, ris og godt krydret kylling, tok jeg turen til Before & Now, en bar fylt til bristepunktet med backpackere. Det som så ut til å bli en rolig kveld med et par pils og fire personer, eskalerte plutselig til halve gjengen fra kulturstudier, tequilashots, jäeger-bombs og svarte russere i overflod. Før vi visste ordet av de
t satt vi i en overfylt minibuss på vei til Beach Club, hvor det ble drukket i bøtter og spann (bokstavelig talt; se bildet). Med slagere som "Riverside" og "Your sex is on fire" ble det danset til langt på natt, og til tross for tsunami-varsel tok vi oss et nattbad. Jeg brukte én time av kvelden på å overtale en full/dopa/paranoid canadier til å forstå at ingen vietnamesere var ute etter å drepe han, og at det faktisk var trygt å ta drosje hjem. Etter noen timer satte vi oss i minibussen med et par svensker og diverse annet, og kom oss til sentrum. Gåturen til hotellet, som burde ta 10 min, tok nærmere en time, siden vi gikk i helt feil retning til å begynne med.
Alt i alt var det en latterlig slitsom, men dæven så morsom, kveld og natt. Vi har funnet ut at i helgene må det være lov til å koble helt av, siden det blir så mye skole ellers i ukene. Grei deal det, egentlig.
Men ja, på tide å komme seg vekk fra bloggen, og inn i sosialpsykologiens verden. Hurra!
Fred ut.
Jeg lovte en oppdatering etter helgen, og her får dere den! Planen var egentlig å gjøre dette på søndag, men da var jeg så trøtt og sliten (og en liten anelse fyllesyk kanskje) at det ble nedprioritert. Anyhow - jeg er mann av mitt ord, så her kommer en liten oppsummering av helgens hendelser.
Denne historien begynner en fredags kveld. Etter å ha spist dro Christian og jeg over gata for å spille biljard. Det hele ble en langdryg affære; ingen av oss var på langt nær så gode som vi burde ha
Lørdagen var vi oppe i gryningen, lenge før sola hadde streifet hustakene og den første mopeden hadde våknet. Etter en times busstur fylt med søvn og en pratsom guide, var vi fremme på My Son. På grunn av den drepende varmen var det litt vanskelig å følge med, men slik jeg forstod det var det en samling av gamle, (relativt) vel bevarte Hindu-templer, bygget av Champaene, et folkeslag som før regjerte det meste i 'Nam, men som nå er blitt en minoritet. Jeg fikk da med meg litt.Etter å ha hørt på gammel Champa-musikk, gikk turen videre til en strand hvor vi spiste lunsj, før vi endelig kom til Marble Mountains. Det var, i mine øyne, en litt fetere opplevelse. Jeg antar at fjellet har fått sitt navn på grunn av all marmoren som utvinnes i området; alle butikkene i den omkringliggende byen solgte i hvert fall enorme buddha-statuer og gud vet hva, alt i finslipt og nøye utskjært marmor. Selve fjellet innebar en stor mengde trappetrinn, buddhistiske templer, huler og grotter, noen flaggermus, fantastisk utsikt og stort sett det man måtte ønske seg av en turistattraksjon. En kjølig bris hadde kanskje gjort seg, men det var også det eneste som manglet. Alt i alt var det en fin tur, og det var godt å få et avbrekk fra skolehverdagen, og komme seg ut og være en vanlig turist for en dags skyld.
Vel hjemme i Hoi An gikk vi ut for å spise indisk mat, og tro det eller ei - de er sykt flinke til å lage indisk i Vietnam. Med magen full av naanbrød, ris og godt krydret kylling, tok jeg turen til Before & Now, en bar fylt til bristepunktet med backpackere. Det som så ut til å bli en rolig kveld med et par pils og fire personer, eskalerte plutselig til halve gjengen fra kulturstudier, tequilashots, jäeger-bombs og svarte russere i overflod. Før vi visste ordet av de
t satt vi i en overfylt minibuss på vei til Beach Club, hvor det ble drukket i bøtter og spann (bokstavelig talt; se bildet). Med slagere som "Riverside" og "Your sex is on fire" ble det danset til langt på natt, og til tross for tsunami-varsel tok vi oss et nattbad. Jeg brukte én time av kvelden på å overtale en full/dopa/paranoid canadier til å forstå at ingen vietnamesere var ute etter å drepe han, og at det faktisk var trygt å ta drosje hjem. Etter noen timer satte vi oss i minibussen med et par svensker og diverse annet, og kom oss til sentrum. Gåturen til hotellet, som burde ta 10 min, tok nærmere en time, siden vi gikk i helt feil retning til å begynne med.Alt i alt var det en latterlig slitsom, men dæven så morsom, kveld og natt. Vi har funnet ut at i helgene må det være lov til å koble helt av, siden det blir så mye skole ellers i ukene. Grei deal det, egentlig.
Men ja, på tide å komme seg vekk fra bloggen, og inn i sosialpsykologiens verden. Hurra!
Fred ut.
Abonner på:
Innlegg (Atom)