...but everything looks perfect from far away! "Come down now"; but we will stay

Hei igjen!

Jeg hadde veldig lyst til å legge denne bloggen død, men siden jeg nå har fått min første kommentar (!) til et innlegg, må jeg nesten fortsette. Anette, jeg tar det som en utfordring! Til tross for at klokka nå er halv tre, og vi må gjøre oss klar til å fly videre om to-tre timer, skal jeg stride imot min fornuft, og skrive et heftig innlegg her heller enn å sove. Jeg tar forbehold om skrivefeil og meningsløse setninger som en følge av min skrale sinnstilstand.

Saken er at nå sitter jeg på Ho Chi Minh International Airport. Her har jeg vært i noen timer, og skal være her noen timer til, før vi flyr avgårde. Jeg er altså inne i mine siste timer av mitt opphold i Vietnam, og da er det kanskje på tide å gi litt input om hva jeg har gjort de siste...to, tre ukene. Så, here we go!
Vel, jeg vet ikke helt hva jeg har gjort, for å være ærlig. Etter vi kom tilbake fra Kambodsja, og etter jeg skrev forrige innlegg, har tiden rast forbi. Skolemessig har vi jobbet med biologisk psykologi og utviklingspsykologi de siste tre ukene. Biologi er mildt sagt hardt, og det er nok av detaljer som skal pugges. Utvikling virker som plankekjøring, men det er fremdeles en del som må leses. Så da sier det seg selv at en del av den siste tiden har gått med til å sitte fordypet i en bok.
Jeg har i hvert fall klart å ta dykkerlappen i mellomtiden! Noe som også kan fungere som en unnskyldning for manglende innlegg; når man er ute og dykker to dager i strekk, blir man tydeligvis ganske sliten, noe jeg ikke hadde forventet. Dykkerkurset begynte med teoridel som ble fort unnagjort en søndags formiddag - det er ikke så vanskelig å se film om dykking. Dagen etter var vi klare for første bassengdykk, noe som var en artig opplevelse. Det var ganske rett frem, men samtidig litt krevende; når man skal ta av dykkermasken under vann, er det veldig fristende å puste inn med nesen, enn om man vet det er en dum ting å gjøre. Vi kom oss likevel greit gjennom det meste, men grunnet litt dårlig tid måtte vi tilbake dagen etterpå. Da ble det mer trening på tekniske detaljer, mer leking, og mer vann i nesen. Onsdagen hadde vi egentlig fri, noe som var greit - denne dagen var Open Day, hvor vietnamesiske studenter fra Da Nang og Hoi An skulle være med oss på forelesning, for å få et innblikk i vår hverdag. Vi ble også delt inn i grupper, som vi skulle konkurrere med senere på dagen. Etter litt om og men kom vi frem til vårt gruppenavn - The Scandamese Tigers (plusspoeng hvis noen klarer å gjette hvordan vi kom frem til navnet). Konkurransene involverte menneskelige pyramider, sekke- og potetløp, mimeleker og colastafett, blant annet, og som Tigere viste vi stor innsatsvilje og lagånd. Ikke overraskende vant vi hele sulamitten, og fikk en pakke Oreo-kjeks hver som belønning. Hele dagen var ganske vellykket, om ikke slitsom, og det var utrolig kjekt å bli kjent med vietnamesere fra universitetet - noe vi egentlig ikke har klart tidligere, da de stort sett bruker å peke og le av oss når vi går forbi. Anyhow.
Dagen etter, torsdag, fant vi ut at vi skulle ta oss en tur ut. Årsaken var ingen ringere enn at vi skulle dykke lørdag og søndag, og man kan ikke dykke med alkohol i blodet. Samtidig ble det arrangert fotokonkurranse (nokså uhøytidelig) på hotellet, som fungerte som et glimrende forspill. Begge mine to innlegg ble topp 5, og jeg tror faktisk jeg fikk en 2. eller 3.plass. Med en slik plassering hadde jeg ingen unnskyldning til å ikke feire, så da ble det Before & Now, fulgt av Beach Club. Tror kanskje dere begynner å forstå hvordan utekveldene her arter seg.
Fredagen er det ikke mye å si om - vi sov lenge, og hadde teori-eksamen i dykking på kvelden. Det er utrolig hvor lett 50 mc-spørsmål kan gå når man er tre stykk som samarbeider.
Lørdags morgen var vi klar for å dykke i sjøen for første gang. Vi tok båt ut til Cham Island hvor vi hadde vært tidligere, og som sist gang ble det intens soling på veien utover. Etter å ha fått på alt utstyret hoppet vi uti sjøen. Vårt første møte med verden under vann var egentlig ikke så imponerende, men det skyldtes den dårlige sikten. Opplevelsen av å flyte rundt under vann, blant fisk og koraller, var helt fantastisk, til tross for at vi ikke så noe særlig. Dagen etter var mye av det samme, med bittelitt bedre sikt. Vi fikk også mer tid til å nyte alle inntrykkene sjøen har å by på, uten å stresse med masse tekniske øvelser. I tillegg er det verdt å nevne at jeg stakk hele hånden borti en kråkebolle, noe som ikke er å anbefale. Etter de to dagene med dykking var vi egentlig ferdig - så nå har jeg dykkerlappen, kort fortalt. Jeg skulle gjerne lagt ut bilder, men det eneste undervannskameraet vi hadde, ble ødelagt. Så dere får ta til takke med masse våtdrakt-bilder på båten.
Og plutselig var vi inne i vår nest siste uke. Denne forsvant før man fikk tenkt seg om, med mer lesing, siste liten-shopping og kjøping av gaver. Plutselig var lørdagen der, og vi var klar for avslutningsfest. Seminarlederne hadde leid en restaurant som lå så og si på stranda - 50 meter fra Beach Club. Grei skuring. Kvelden begynte rolig med god mat, taler, takk til de utrolig flinke seminarlederne, og bildefremvisning, før vi danset en kjapp macarena, og deretter flyttet festen til Beach Club. Same same, but different. Det var en verdig avslutning på oppholdet - alle deltok, og det ble behørig drukket, danset og skålet i løpet av kvelden.
Etter noen dager med litt lesing, planlegging og pakking, kom plutselig dagen da vi skulle reise. Skoledagen fylte vi med et refleksjons-seminar, hvor vi tenkte over hva vi hadde opplevd og pratet om følelsene og erfaringene våre. Siden Marianne, Elise, Christian og jeg skulle dra, dro alle i psykologi ut og spiste middag i lag, en siste gang. Maten var ikke noe å skryte av, men stemningen var upåklagelig. Etter maten fulgte en følelsesladet liten klemmerunde, før vi måtte rushe tilbake til hotellet og pakke de siste tingene. Vi var så klart sent ute, og det ble ikke bedre da vi måtte krangle med resepsjonistene om betaling av internett og ting fra minibaren og diverse. Oppi det hele mistet jeg sokkene jeg skulle ha i skoene, så jeg var relativt amper når jeg satte meg i taxien. Humøret roet seg dog når jeg fikk kjølt meg ned litt, og det holdt seg rolig helt til vi kom på flyplassen og jeg hadde 6kg overlast. Vi fikk derfor enda dårligere tid, men regler kan heldigvis tøyes i Vietnam - det er ingen grense på verken vekt eller antall når det kommer til håndbagasje, tydeligvis. Og slik endte jeg opp her jeg er nå - Ho Chi Minh. Det er litt rart å skulle reise fra Vietnam når jeg har vært her så lenge - og det blir både godt og rart. Det er mange ting jeg savner med Norge akkurat nå, og mange ting jeg er lei av med Vietnam - men samtidig kunne jeg gjerne vært her lenger, og jeg vet at jeg vil tilbake. Om det blir med det første, eller om noen år, får tiden vise, men tilbake må jeg. Jeg har fremdeles ikke sett alt av Vietnam, og jeg har hørt at Asia er ganske stort, generelt sett. Så vi får se hva tiden (og økonomien) bringer!

Nå tror jeg det er på tide å ta kvelden her; hvis de andre skal holde ut med meg, er det greit at jeg har litt søvn i kroppen før jeg begynner på en hel dag med reising. Så skal jeg heller prøve å oppdatere en gang når jeg er på Bali!

Fred ut.

nå skal jeg ut på eventyr, for jeg har fått et kall...

Løfter er til for å brytes, er de ikke? Jeg mener i hvert fall det, siden det nå er ulovlig lenge siden sist jeg oppdaterte. Men nå skal jeg ikke prøve å unnskylde meg - den siste uka har rett og slett vært hektisk. Jeg hang (og henger) etter med pensum, jeg måtte sy et kostyme til kostyme-party, og de tre kveldene midt i uka var fylt opp med hendelser; sjømannsprester, vafler, film, utendørs middag, kostymeprøvelser og gud vet hva. Oppi det hele skal jeg prøve å bevare litt sosiale relasjoner, trene, lese, ha litt fritid, sole meg og få litt mat i kroppen, og da er det lett at bloggen blir nedprioritert. Det er ikke på grunn av mangel på omtanke for dere som sitter hjemme og ønsker å følge med, det er bare veldig lett å tenke at jeg "heller kan skrive litt senere". Og så blir det mye senere.

Nuvel!
Jeg har vært ute og reist, som dere kanskje har fått med dere. Torsdags morgen (forrige uke, altså) reiste vi (Marianne, Elise, Åse og jeg) til Da Nang, for å fly derfra til Ho Chi Minh City. Flyet til Kambodsja gikk ikke før morgenen etter, men vi tenkte at det kunne være greit å få med seg litt av Vietnams kommersielle hovedstad når vi først hadde muligheten. Veldig kort oppsummert ble dagen en eneste lang mat-orgie. Etter å ha funnet frem til hotellet vårt - lite av størrelse, men stort på sjarm - i en bortgjemt bakgate, tuslet vi avgårde i retning byens marked. Der gikk det slik det ofte går når man er på shopping med jenter, og timene forsvant som en fis i vestavinden. Etter en matpause, og en matpause til like etter, tok vi nok en tur på markedet, da jentene ikke var ferdig. Sliten etter shoppingen tok vi oss en velfortjent iskaffe, før vi gikk tilbake til hotellet. Der møtte vi resten av gjengen - Mark, Stine, Karen, Karen Marie og Anita - som dro senere fra Da Nang (det var også fire andre som dro til Kambodsja, men de tok buss, så vi så ikke så mye til de). Sammen gikk vi på Hard Rock Cafe, og nøt et skikkelig vestlig måltid - hamburger, nachos, fajitas og øl. Bare for å toppe kransekaka helt, var det veldedighetskonsert der den kvelden, så vi fikk live musikk til maten - Rubylux, fra Storbritania. Good shit.
Dagen etterpå var vi igjen tidlig oppe, for å komme oss på flyet til Kambodsja. Flyturen, som gikk for seg i et lite, lilla propellfly, gikk fort unna med noen kaffekopper og litt musikk på øret. Vel fremme på flyplassen ble vi møtt av utsendinger fra hotellet vårt - tre tuktuker, som skulle få oss trygt frem. En tuktuk i Kambodsja skiller seg fra en tuktuk i Vietnam ved at den er motorisert, går langt fortere fremover, og er mer behagelig å sitte i.
Etter lunsj og iskaffe på hotellet var de fleste ganske sliten, men Mark, Åse og jeg bestemte oss for å gå en tur og se litt i byen. I løpet av den turen oppdaget vi pub street, vi fikk "vasket" bena våre ved hjelp av småfisk, og vi spiste snegler/skjell. Etterpå dro alle sammen på båttur, for å se på solnedgangen og the Floating Village - en flytende landsby (selvsagt), som ligger på vannet. Vi fikk også holdt en slange og sett krokodiller i løpet av turen, så det var en fornøyelig opplevelse. Tilbake igjen på land beveget vi oss inn i byen for å spise og handle litt. Det ble tidlig kveld - i en myk seng, for første gang på en måned.
Mesteparten av lørdagen befant vi oss i Angkor Wat, et av verdens syv underverker. Det er vanskelig å beskrive hvor storslått og majestetisk det var, så jeg tror jeg lar bildene tale for seg. For å fatte meg i korthet: det er et stort/enormt område, med templer av ulik størrelse, fasong og betydning. I løpet av våre ti timer der fikk vi sett soloppgangen (!) ved selve Angkor Wat, det største tempelet (med yttermurer på litt over tusen x tusen meter, om jeg ikke husker helt feil); Bayon, et litt mindre tempel, med 20-30 store ansikter, hugd ut i stein, på fasaden; et enda litt mindre tempel, hvor kongene i området visstnok måtte ha sex med en dame/dronning som kunne gjøre seg om til en slange, hvis ikke ville det gå dårlig med kongerikene deres; et nokså høyt tempel med helt sinnsyke trapper; og til slutt et stort tempel/tempelområde, inne i "jungelen", som var bevokst med enorme trær. I sistnevnte område ble også den første Tomb Raider-filmen spilt inn, så det eneste vi lærte derfra var at Angelina Jolie hadde vært der. Alt dette brukte vi ca. 10 timer på, i godt over 30 varmegrader, så det sier seg selv at det var godt å sløve litt i badebassenget når vi endelig kom tilbake til hotellet. På kvelden gikk vi ut for å spise, for så å ende opp på Angkor What?-bar. De eneste minnene jeg har fra den kvelden er to t-skjorter (som jeg fikk etter å ha drukket én bøtte og én mugge med alkohol), men folk sier det var kjekt.
Søndagen gikk stille og rolig for seg, med badebasseng, iskaffe og en del shopping, og litt middag utpå dagen når formen min begynte å komme seg. Jeg har heller ingen bilder fra siste dagen; kameraet var tomt for batteri og jeg hadde glemt lader. Om kvelden besøkte vi nattmarkedet - et marked som har åpent om natta - før vi tok kvelden.
Dagen etter brukte vi stort sett på å komme oss "hjem" til Vietnam. Til tross for at det var en feriehelg, var det utrolig slitsomt, og det var godt å komme tilbake.
Noe av det beste ved turen, var kanskje at vi kunne slappe av og være skikkelige turister en hel helg. I Vietnam er vi tross alt studenter, og det var godt å få et skikkelig avbrekk og å få opplevd noe nytt. Det må sies at Siem Reap, byen vi bodde i, er en skikkelig turistby, og vi fikk et veldig glamorisert inntrykk av landet. Skadevirkningene av Pol Pots regime er nok langt større enn hva vi fikk innblikk i, i løpet av én helg, i én by.

Tilbake i Vietnam var det, som tidligere nevnt, en hektisk uke. Tirsdagen var det tilbake på skolebenken med forelesninger, og sosialpsykologisk film på kvelden. Onsdagen var det skole, og om kvelden fikk vi besøk av en sjømannsprest som reiste rundt i området og laget vafler. I tillegg til vafler fikk vi seigmenn og Twist, et kjærkomment tilskudd til kostholdet. Torsdag var skole, og om kvelden var hele psykologigjengen ute og spiste for å ta avskjed med sosial-foreleseren vår, Ingela. Fredagen gikk stort sett med til lesing, samt litt random sykling rundt i byen. Gårsdagen - Lørdag - var et lite høydepunkt. Vibeke, en av elevene, fylte 30 år, og det måtte jo så klart feires. Om kvelden var det kostymeparty på studiesenteret (tema: tegneseriefigurer), med god mat, musikk, dansing og drikking. Når klokka nærmet seg 11 dro vi - nå som vanlig - ut til Beach Club, for å fortsette festen. Det var en herlig blanding av B-gjengen, dalmatinere, Alice i Eventyrland, apekatter og tekanner som herjet dansegulvet den kvelden. Selv hadde jeg på meg en gul heldress med øre og hale, utkledd som Pikachu. Alt i alt - en sinnsykt morsom affære, og en bra helg.

Nå tror jeg det er på tide å runde av her - jeg skal skrive blogg, ikke bok. Jeg har vært så kortfattet jeg har klart, og tro meg - jeg kunne skrevet langt mer. Så skal jeg prøve å ikke la det gå like lang tid til neste gang jeg poster et innlegg. Jeg skal i hvert fall legge ut noen bilder fra de to siste helgene, når jeg har tid.

Fred ut!
- Pikachu.

Tropical the island breeze, all the nature wild and free, this is where I long to be...

Ny uke, nytt innlegg! Jeg tror nesten jeg skal klare å forplikte meg til å skrive et innlegg i uka. Noe særlig mer enn det blir i overkant optimistisk, men der er lov å håpe.

Jeg kan vel ta for meg helgen først (jeg husker ikke hva jeg gjorde i forkant av helga. Det var vel mye skole). Fredagen var det Marianne sin bursdag, så litt før syv slengte jeg meg på sykkelen, suste inn til markedet og ordnet en rosebukett og bursdagskake. Etter gaver på senga, feiret vi med en bursdagsfrokost med de andre studentene på hotellet. Det var en litt trøtt, men veldig lystig forsamling, og det hele ble ganske koselig - spesielt da personalet fra hotellet også kom med en kake. Jeg trodde jeg var søt, men det var før jeg smakte kakene her borte. Overdådige kremtopper, svaner og parasoller strakte seg så langt øyet kunne se, og før den siste kaffekoppen var tømt var de fleste middels grønne i ansiktet og følte seg litt uvel.
Man skulle tro at en båttur på en og en halv time ville få "begeret" til å renne over, men det var skuffende få som spydde under turen som tok oss til Cham Islands. Øygruppen består av en paradisøy - man får lyst til å trekke paralleller til øya i The Island, bare uten hasj-plantasjene. Vi fant i hvert fall ingen. Det vi fant, var et volleyballnett, god sjømat, en finfin strand, flere bursdagskaker og -sanger, alkoholservering og en karaokemaskin med store høytalere. De to siste utgjør, noe alle som har vært bortpå billig vietnamesisk vodka vet, en trussel for både sangkvalitet og hemninger. Dere som kjenner meg vet at jeg ikke kunne sunget en ren tone om det så gjaldt livet, og likevel sang jeg for min fulle hals langt uti de sene nattetimer. Det var en koselig og minneverdig kveld/natt og bursdagsfeiring, med bare litt for mye kake.
Dagen derpå våknet vi at av solen stekte på de svarte teltdukene våre, og for mitt vedkommende, at hjernen dunket mot tinningene. Etter frokost, noen timer på stranden og lunsj, delte vi gruppen i to - noen gikk ombord på båten, mens en liten gruppe av oss tok bena fatt og tuslet avgårde på en sti som tok oss gjennom litt skog/jungel og søppel, før vi kom frem til en pittoresk, gresk-lignende postkort-by (jeg vet ikke hva pittoresk betyr, men jeg har alltid hatt lyst til å bruke ordet). Det hele var en sinnsykt varm affære, og en iskaffe har aldri smakt så godt som når vi endelig fikk satt oss ned med en vifte rettet mot ansiktet.
Etter noen timer med intens soling og høye bølger var vi tilbake på fastlandet. Etter et fåtalls timer hvile, spiste vi indisk mat - noe som har blitt en favoritt - før vi tok turen til Eden, karaokebaren rett over veien. Der hadde vi leid de to største rommene, for å ytterlige feire Marianne og Rikkes bursdag. Til tross for at det var mange som tok av kvelden før, var det god stemning, og det ble drukket for noen millioner (dong). Etter å ha rundet av med allsang til We Are the World, dro en liten delegasjon ut til - ja, Beach Club. Jeg skal ikke gå i detalj, men det ble spilt biljard, konsumert alkohol, og danset ufint med en eldre vietnamesisk dame (ikke frivillig).
Og slik gikk stort sett helgen for seg. Søndag var en avslappet dag, med mye søvn, og generell oppladning til en hard skoleuke. Nå sommandag, tirsdag og onsdag er ferdig, har det vært mye lesing og arbeid - noe som egentlig har vært godt.
I kveld har vi kost oss med film (500 days of Summer) og pizza, i den ene suiten på hotellet. Jeg vil påstå at det merkes på kroppen at det er ganske mange jenter i forhold til gutter her, da jeg ivrig var med på all fnisingen og "aaaaaaw"-ingen filmen brakte med seg. Men det er en annen sak. Nå er sekken (nesten) pakket og klar, og i morgen kl. halv 7 stikker vi til Da Nang, og derfra flyr vi til Ho Chi Minh. Der skal vi se litt på byen og kose oss, før vi drar til Kambodsja for å besøke Angkor Wat og ha en liten ferie i noen dager. Hvis samvittigheten tillater det, lar jeg skolebøkene ligge igjen hjemme. Men jeg tar med kamera! Så jeg skal ta en del bilder, og laste opp her, hvis internett tillater det. Så gir jeg lyd fra meg så snart jeg kan igjen.

Skal laste opp noen bilder fra de siste dagene under her - hvor mange det blir, avhenger av hvor fort jeg blir trøtt, men det tar vi på sikt.
Apropos - jeg skrev at jeg ikke husket hva jeg gjorde før helga, men det kom jeg på når jeg begynte å se på bildene! Onsdag eller torsdag dro vi nemlig inn til Da Nang for å shoppe i litt "ordentlige" butikker. Turen gikk til Big C, et sånn passe stort kjøpesenter. Jentene jeg dro med hylte/hvinte ganske synkront da vi kom inn, noe jenter ofte gjør. Som gutt var det min jobb å være stille, bære tunge ting og yte økonomisk støtte, noe som egentlig passet meg fint. Anyhow.

Fred ut!

Riverside

Hepp!
Jeg lovte en oppdatering etter helgen, og her får dere den! Planen var egentlig å gjøre dette på søndag, men da var jeg så trøtt og sliten (og en liten anelse fyllesyk kanskje) at det ble nedprioritert. Anyhow - jeg er mann av mitt ord, så her kommer en liten oppsummering av helgens hendelser.

Denne historien begynner en fredags kveld. Etter å ha spist dro Christian og jeg over gata for å spille biljard. Det hele ble en langdryg affære; ingen av oss var på langt nær så gode som vi burde ha vært (Christian var best, det skal sies), og det hele dro ut i det lange og brede. Til slutt ble klokka 11, stillingen 2-1, prisen 70 000 (vi glemte å prute), og vi gikk hver til vårt. Vel oppe på hotellet møtte jeg en liten delegasjon studenter som planla å reise til Kambodsja i langhelgen (ikke førstkommende, men neste helg). Siden soloppgangen ved Angkor Wat mildt sagt høres fristende ut, vekte jeg Marianne, og vi joinet billettbestillingen. Å bestille billetter er heller ingen enkel prosess, så klokka ble både 12 og 01 før vi ble ferdige. Trøtt og sliten, men med billett til (og fra) Kambodsja, sovnet jeg.

Lørdagen var vi oppe i gryningen, lenge før sola hadde streifet hustakene og den første mopeden hadde våknet. Etter en times busstur fylt med søvn og en pratsom guide, var vi fremme på My Son. På grunn av den drepende varmen var det litt vanskelig å følge med, men slik jeg forstod det var det en samling av gamle, (relativt) vel bevarte Hindu-templer, bygget av Champaene, et folkeslag som før regjerte det meste i 'Nam, men som nå er blitt en minoritet. Jeg fikk da med meg litt.
Etter å ha hørt på gammel Champa-musikk, gikk turen videre til en strand hvor vi spiste lunsj, før vi endelig kom til Marble Mountains. Det var, i mine øyne, en litt fetere opplevelse. Jeg antar at fjellet har fått sitt navn på grunn av all marmoren som utvinnes i området; alle butikkene i den omkringliggende byen solgte i hvert fall enorme buddha-statuer og gud vet hva, alt i finslipt og nøye utskjært marmor. Selve fjellet innebar en stor mengde trappetrinn, buddhistiske templer, huler og grotter, noen flaggermus, fantastisk utsikt og stort sett det man måtte ønske seg av en turistattraksjon. En kjølig bris hadde kanskje gjort seg, men det var også det eneste som manglet. Alt i alt var det en fin tur, og det var godt å få et avbrekk fra skolehverdagen, og komme seg ut og være en vanlig turist for en dags skyld.

Vel hjemme i Hoi An gikk vi ut for å spise indisk mat, og tro det eller ei - de er sykt flinke til å lage indisk i Vietnam. Med magen full av naanbrød, ris og godt krydret kylling, tok jeg turen til Before & Now, en bar fylt til bristepunktet med backpackere. Det som så ut til å bli en rolig kveld med et par pils og fire personer, eskalerte plutselig til halve gjengen fra kulturstudier, tequilashots, jäeger-bombs og svarte russere i overflod. Før vi visste ordet av det satt vi i en overfylt minibuss på vei til Beach Club, hvor det ble drukket i bøtter og spann (bokstavelig talt; se bildet). Med slagere som "Riverside" og "Your sex is on fire" ble det danset til langt på natt, og til tross for tsunami-varsel tok vi oss et nattbad. Jeg brukte én time av kvelden på å overtale en full/dopa/paranoid canadier til å forstå at ingen vietnamesere var ute etter å drepe han, og at det faktisk var trygt å ta drosje hjem. Etter noen timer satte vi oss i minibussen med et par svensker og diverse annet, og kom oss til sentrum. Gåturen til hotellet, som burde ta 10 min, tok nærmere en time, siden vi gikk i helt feil retning til å begynne med.
Alt i alt var det en latterlig slitsom, men dæven så morsom, kveld og natt. Vi har funnet ut at i helgene må det være lov til å koble helt av, siden det blir så mye skole ellers i ukene. Grei deal det, egentlig.
Men ja, på tide å komme seg vekk fra bloggen, og inn i sosialpsykologiens verden. Hurra!
Fred ut.

I'm gonna do it all tomorrow

Hej allihopa!

Nok en uke går mot slutten, så jeg tenkte det var på tide å beære mine nå to (!) følgere med et nytt innlegg. Takk til Anders og min kjære søster for at dere er følgere av bloggen min, det øker selvfølelsen min.
Anyhow, det er fredag - nå er de fleste andre studentene på studiesenteret, godt begravd i personlighetspsykologi-boka, mens jeg sitter på hotellet. Årsaken til det er rett og slett at jeg har jobbet meg gjennom hele pensum i den boka, i motsetning til de fleste andre, og tar meg en velfortjent pause. Så klart, det hadde vært digg å ligge på stranda og tan'e, eller spille volleyball, eller bade med kjempe-maneten vi fant på stranda i dag, men ryggen min tillater ikke denslags. Etter litt volleyball og en svømmetur (uten solfaktor) i går har jeg fått en fin purpur-rød farge over hele ryggen. Det svir litt når jeg puster, og når jeg ikke puster, men jeg klager ikke. Jeg er som sagt ferdig med 1/4 av pensum, og skal nyte helga.
I morgen skal vi stå opp klokka 6, og være i bussen klokka 7. Da skal vi nemlig til My Son. Jeg har ikke tenkt å forklare noe nærmere hva det er, for det vet jeg ikke. Etterpå skal vi til Marble Mountains, noe som i hvert fall hører sykt fint ut. Det innebærer en del gåing, litt huler, og visstnok et sted hvor man kan surfe. Jeg skal uansett ta med kamera, og satser på å slenge opp noen bilder og et lite referat fra turen når vi har kommet hjem engang. Etter det blir det vel middag, fulgt av litt avslapping, før det blir take-off på Beach Club. Jeah!
I dag skal jeg bare sløve - i går bestilte jeg min første dress, så om en halvtime skal jeg ut og prøve. Hvis resultatet blir bra, skal jeg vel få lagt ut et bilde av det også. Etter det blir det mat på Morning Glory - det dyreste spisestedet vi har funnet hittil (maten koster opp i mot 60 kroner), etterfulgt av dessert på Cargo. Utover det har jeg ikke så alt for mye å si. På skolen i dag spilte vi Alias med psykologi-uttrykk, noe som var veldig kjekt, og bare litt nerdete. Lærerikt var det uansett! Og, fun fact - blant elefantselen som bor utenfor California, står 5% av mennene for 85% av kidsa som blir produsert, og i tillegg er manneselen fire ganger større enn dameselen. Det er noe å tenke over!

Anyhoooo, nå må jeg fylle badekaret med after-sun og legge meg, før jeg stikker ut en tur.
Vi snakkez! Fred ut, og kos dere i hælja.

Happy new year

Nuvel!
Den første uken er over, og vi er godt i gang med den neste, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering på helgens hendelser. Den første uken gikk egentlig ganske smertefritt (bortsett fra litt mageknip og E-coli, rundt omkring). Vi møtte opp på universitetet klokka 8 om morgenen, hadde forelesninger, dro ut til studiesenteret og spiste lunsj, hadde seminar der, leste litt mer, og dro hjem. Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det er mye pensum som skal leses og gjennomgås, så det blir ikke all verden av tid til løsslupne eskapader. Likevel, når torsdagen kom, hadde kulturstudier organisert en liten utflukt til oss.
Første del av lese-/skoleflukten vår, tok oss til en liten treskjærer-by via båt. Det var et utrolig koselig sted; det var (for en gangs skyld) lite trafikk i gatene, og vi ble møtt av åpne dører. Vi fikk se de ulike kunstverkene de lager, og jeg må si at jeg er imponert over hva en liten, underbetalt vietnameser klarer å produsere med bare nevene og litt verktøy. Enorme idoler av Buddha, små tremennesker, servise laget av tre og eggeskall, malerier, gong-gonger, instrumenter og spisepinner; alt mest sannsynlig meget overpriset i forhold til hva det koster inne på markedet i Hoi An. Det var likevel utrolig fint å se på, og man skjønner hvor mye arbeid som ligger bak det meste som lages - og at når vi betaler noen 100 000 dong for spisepinner, er det faktisk en veldig god avtale.
Etter en hurtig båttur tilbake igjen, slengte vi oss på syklene våre, og tråkket avsted til en liten grønnsakslandsby. Vi fikk der et nærmere innblikk i de frodige markene, som vi sykler forbi nesten daglig uten å tenke stort over det. Grønnsaker, planter og urter strakte seg (nesten) så langt øyet kunne se, og så vidt synlig over de grønne plantene satt vietnamesere på huk og plukket planter, jobbet med jorden og vannet. Det var et spektakulært syn, og ikke minst var det interessant å få et innblikk i hvordan de jobber og står på.
På fredagen, etter nok en lang skoledag, var det klart for velkomst-fest på kvelden. Dette foregikk på studiesenteret, hvor det var mat- og drikkeservering. Når vi kom ut dit var det ordnet til med langbord, lys og musikk, og lydene av bølgeskvulp og palmene som raslet i vinden gjorde det hele uforglemmelig. Så klart, etterhvert som kvelden gikk la man mindre merke til dette, og mer merke til alkoholserveringen. Det ble danset og drukket, og når klokka ble 11 og det var på tide å komme seg hjem, var det stor enighet om at vi heller skulle ta en minibuss til Beach Bar (en bar som ligger på stranden, duh). Der ble det spilt biljard, danset mer, drukket mer og nattbadet - for å nevne noe. Det var en utrolig morsom affære, som lett skal gjentas. Det å stå opp tidlig dagen derpå for å lese var ikke fullt så morsomt, men det gikk da greit det og.
Når lørdagen kom, var det endelig klart for den lenge etterlengtede nyttårsaften. Ja, det er februar, og ja, vi feiret nyttår for en og en halv måned siden, men det hindrer ikke vietnamesere. Jeg har ennå ikke helt forstått hvordan kalenderen deres fungerer, og hvorfor de feirer nyttår nå, men det har jeg heller ikke tillagt alt for mye tankevirksomhet. Det fantastiske fyrverkeriet og folkevrimmelen som preget nyttårsaften fikk meg til å glemme alle betenkeligheter, og jeg lot meg heller rive med av stemningen. Vi kjøpte små lykter for noen tusen dong, som vi sendte nedover elven (uten at jeg helt vet hvorfor). Det så uansett utrolig fint ut, ettersom nattemørket hadde senket seg, og lyset fra lyktene blandet seg med gjenskinnet fra utallige neonlys og lanterner i vannet. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er meg imot å feire nyttår to ganger - spesielt ikke når man slipper minusgrader og snø, og har mye fetere fyrverkeri, den andre gangen.

Chúc Mùng Nãm Mói!

For øvrig finnes det bilder fra helgens eskapader i forrige post.
Fred ut!

Gallery

I mangel på noe bedre å skrive (jeg har egentlig masse å fortelle, men jeg orker ikke akkurat nå. Nå vil jeg spise Pringles, drikke brus og slappe av), legger jeg ut noen bilder, slik at alle mine trofaste lesere (!) har noe å kose seg med.








Enjoy!