Riverside

Hepp!
Jeg lovte en oppdatering etter helgen, og her får dere den! Planen var egentlig å gjøre dette på søndag, men da var jeg så trøtt og sliten (og en liten anelse fyllesyk kanskje) at det ble nedprioritert. Anyhow - jeg er mann av mitt ord, så her kommer en liten oppsummering av helgens hendelser.

Denne historien begynner en fredags kveld. Etter å ha spist dro Christian og jeg over gata for å spille biljard. Det hele ble en langdryg affære; ingen av oss var på langt nær så gode som vi burde ha vært (Christian var best, det skal sies), og det hele dro ut i det lange og brede. Til slutt ble klokka 11, stillingen 2-1, prisen 70 000 (vi glemte å prute), og vi gikk hver til vårt. Vel oppe på hotellet møtte jeg en liten delegasjon studenter som planla å reise til Kambodsja i langhelgen (ikke førstkommende, men neste helg). Siden soloppgangen ved Angkor Wat mildt sagt høres fristende ut, vekte jeg Marianne, og vi joinet billettbestillingen. Å bestille billetter er heller ingen enkel prosess, så klokka ble både 12 og 01 før vi ble ferdige. Trøtt og sliten, men med billett til (og fra) Kambodsja, sovnet jeg.

Lørdagen var vi oppe i gryningen, lenge før sola hadde streifet hustakene og den første mopeden hadde våknet. Etter en times busstur fylt med søvn og en pratsom guide, var vi fremme på My Son. På grunn av den drepende varmen var det litt vanskelig å følge med, men slik jeg forstod det var det en samling av gamle, (relativt) vel bevarte Hindu-templer, bygget av Champaene, et folkeslag som før regjerte det meste i 'Nam, men som nå er blitt en minoritet. Jeg fikk da med meg litt.
Etter å ha hørt på gammel Champa-musikk, gikk turen videre til en strand hvor vi spiste lunsj, før vi endelig kom til Marble Mountains. Det var, i mine øyne, en litt fetere opplevelse. Jeg antar at fjellet har fått sitt navn på grunn av all marmoren som utvinnes i området; alle butikkene i den omkringliggende byen solgte i hvert fall enorme buddha-statuer og gud vet hva, alt i finslipt og nøye utskjært marmor. Selve fjellet innebar en stor mengde trappetrinn, buddhistiske templer, huler og grotter, noen flaggermus, fantastisk utsikt og stort sett det man måtte ønske seg av en turistattraksjon. En kjølig bris hadde kanskje gjort seg, men det var også det eneste som manglet. Alt i alt var det en fin tur, og det var godt å få et avbrekk fra skolehverdagen, og komme seg ut og være en vanlig turist for en dags skyld.

Vel hjemme i Hoi An gikk vi ut for å spise indisk mat, og tro det eller ei - de er sykt flinke til å lage indisk i Vietnam. Med magen full av naanbrød, ris og godt krydret kylling, tok jeg turen til Before & Now, en bar fylt til bristepunktet med backpackere. Det som så ut til å bli en rolig kveld med et par pils og fire personer, eskalerte plutselig til halve gjengen fra kulturstudier, tequilashots, jäeger-bombs og svarte russere i overflod. Før vi visste ordet av det satt vi i en overfylt minibuss på vei til Beach Club, hvor det ble drukket i bøtter og spann (bokstavelig talt; se bildet). Med slagere som "Riverside" og "Your sex is on fire" ble det danset til langt på natt, og til tross for tsunami-varsel tok vi oss et nattbad. Jeg brukte én time av kvelden på å overtale en full/dopa/paranoid canadier til å forstå at ingen vietnamesere var ute etter å drepe han, og at det faktisk var trygt å ta drosje hjem. Etter noen timer satte vi oss i minibussen med et par svensker og diverse annet, og kom oss til sentrum. Gåturen til hotellet, som burde ta 10 min, tok nærmere en time, siden vi gikk i helt feil retning til å begynne med.
Alt i alt var det en latterlig slitsom, men dæven så morsom, kveld og natt. Vi har funnet ut at i helgene må det være lov til å koble helt av, siden det blir så mye skole ellers i ukene. Grei deal det, egentlig.
Men ja, på tide å komme seg vekk fra bloggen, og inn i sosialpsykologiens verden. Hurra!
Fred ut.