Hej allihopa!
Nok en uke går mot slutten, så jeg tenkte det var på tide å beære mine nå to (!) følgere med et nytt innlegg. Takk til Anders og min kjære søster for at dere er følgere av bloggen min, det øker selvfølelsen min.
Anyhow, det er fredag - nå er de fleste andre studentene på studiesenteret, godt begravd i personlighetspsykologi-boka, mens jeg sitter på hotellet. Årsaken til det er rett og slett at jeg har jobbet meg gjennom hele pensum i den boka, i motsetning til de fleste andre, og tar meg en velfortjent pause. Så klart, det hadde vært digg å ligge på stranda og tan'e, eller spille volleyball, eller bade med kjempe-maneten vi fant på stranda i dag, men ryggen min tillater ikke denslags. Etter litt volleyball og en svømmetur (uten solfaktor) i går har jeg fått en fin purpur-rød farge over hele ryggen. Det svir litt når jeg puster, og når jeg ikke puster, men jeg klager ikke. Jeg er som sagt ferdig med 1/4 av pensum, og skal nyte helga.
I morgen skal vi stå opp klokka 6, og være i bussen klokka 7. Da skal vi nemlig til My Son. Jeg har ikke tenkt å forklare noe nærmere hva det er, for det vet jeg ikke. Etterpå skal vi til Marble Mountains, noe som i hvert fall hører sykt fint ut. Det innebærer en del gåing, litt huler, og visstnok et sted hvor man kan surfe. Jeg skal uansett ta med kamera, og satser på å slenge opp noen bilder og et lite referat fra turen når vi har kommet hjem engang. Etter det blir det vel middag, fulgt av litt avslapping, før det blir take-off på Beach Club. Jeah!
I dag skal jeg bare sløve - i går bestilte jeg min første dress, så om en halvtime skal jeg ut og prøve. Hvis resultatet blir bra, skal jeg vel få lagt ut et bilde av det også. Etter det blir det mat på Morning Glory - det dyreste spisestedet vi har funnet hittil (maten koster opp i mot 60 kroner), etterfulgt av dessert på Cargo. Utover det har jeg ikke så alt for mye å si. På skolen i dag spilte vi Alias med psykologi-uttrykk, noe som var veldig kjekt, og bare litt nerdete. Lærerikt var det uansett! Og, fun fact - blant elefantselen som bor utenfor California, står 5% av mennene for 85% av kidsa som blir produsert, og i tillegg er manneselen fire ganger større enn dameselen. Det er noe å tenke over!
Anyhoooo, nå må jeg fylle badekaret med after-sun og legge meg, før jeg stikker ut en tur.
Vi snakkez! Fred ut, og kos dere i hælja.
fredag 26. februar 2010
tirsdag 16. februar 2010
Happy new year
Nuvel!
Den første uken er over, og vi er godt i gang med den neste, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering på helgens hendelser. Den første uken gikk egentlig ganske smertefritt (bortsett fra litt mageknip og E-coli, rundt omkring). Vi møtte opp på universitetet klokka 8 om morgenen, hadde forelesninger, dro ut til studiesenteret og spiste lunsj, hadde seminar der, leste litt mer, og dro hjem. Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det er mye pensum som skal leses og gjennomgås, så det blir ikke all verden av tid til løsslupne eskapader. Likevel, når torsdagen kom, hadde kulturstudier organisert en liten utflukt til oss.
Første del av lese-/skoleflukten vår, tok oss til en liten treskjærer-by via båt. Det var et utrolig koselig sted; det var (for en gangs skyld) lite trafikk i gatene, og vi ble møtt av åpne dører. Vi fikk se de ulike kunstverkene de lager, og jeg må si at jeg er imponert over hva en liten, underbetalt vietnameser klarer å produsere med bare nevene og litt verktøy. Enorme idoler av Buddha, små tremennesker, servise laget av tre og eggeskall, malerier, gong-gonger, instrumenter og spisepinner; alt mest sannsynlig meget overpriset i forhold til hva det koster inne på markedet i Hoi An. Det var likevel utrolig fint å se på, og man skjønner hvor mye arbeid som ligger bak det meste som lages - og at når vi betaler noen 100 000 dong for spisepinner, er det faktisk en veldig god avtale.
Etter en hurtig båttur tilbake igjen, slengte vi oss på syklene våre, og tråkket avsted til en liten grønnsakslandsby. Vi fikk der et nærmere innblikk i de frodige markene, som vi sykler forbi nesten daglig uten å tenke stort over det. Grønnsaker, planter og urter strakte seg (nesten) så langt øyet kunne se, og så vidt synlig over de grønne plantene satt vietnamesere på huk og plukket planter, jobbet med jorden og vannet. Det var et spektakulært syn, og ikke minst var det interessant å få et innblikk i hvordan de jobber og står på.
På fredagen, etter nok en lang skoledag, var det klart for velkomst-fest på kvelden. Dette foregikk på studiesenteret, hvor det var mat- og drikkeservering. Når vi kom ut dit var det ordnet til med langbord, lys og musikk, og lydene av bølgeskvulp og palmene som raslet i vinden gjorde det hele uforglemmelig. Så klart, etterhvert som kvelden gikk la man mindre merke til dette, og mer merke til alkoholserveringen. Det ble danset og drukket, og når klokka ble 11 og det var på tide å komme seg hjem, var det stor enighet om at vi heller skulle ta en minibuss til Beach Bar (en bar som ligger på stranden, duh). Der ble det spilt biljard, danset mer, drukket mer og nattbadet - for å nevne noe. Det var en utrolig morsom affære, som lett skal gjentas. Det å stå opp tidlig dagen derpå for å lese var ikke fullt så morsomt, men det gikk da greit det og.
Når lørdagen kom, var det endelig klart for den lenge etterlengtede nyttårsaften. Ja, det er februar, og ja, vi feiret nyttår for en og en halv måned siden, men det hindrer ikke vietnamesere. Jeg har ennå ikke helt forstått hvordan kalenderen deres fungerer, og hvorfor de feirer nyttår nå, men det har jeg heller ikke tillagt alt for mye tankevirksomhet. Det fantastiske fyrverkeriet og folkevrimmelen som preget nyttårsaften fikk meg til å glemme alle betenkeligheter, og jeg lot meg heller rive med av stemningen. Vi kjøpte små lykter for noen tusen dong, som vi sendte nedover elven (uten at jeg helt vet hvorfor). Det så uansett utrolig fint ut, ettersom nattemørket hadde senket seg, og lyset fra lyktene blandet seg med gjenskinnet fra utallige neonlys og lanterner i vannet. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er meg imot å feire nyttår to ganger - spesielt ikke når man slipper minusgrader og snø, og har mye fetere fyrverkeri, den andre gangen.
Chúc Mùng Nãm Mói!
For øvrig finnes det bilder fra helgens eskapader i forrige post.
Fred ut!
Den første uken er over, og vi er godt i gang med den neste, så jeg tenkte det var på tide med en liten oppdatering på helgens hendelser. Den første uken gikk egentlig ganske smertefritt (bortsett fra litt mageknip og E-coli, rundt omkring). Vi møtte opp på universitetet klokka 8 om morgenen, hadde forelesninger, dro ut til studiesenteret og spiste lunsj, hadde seminar der, leste litt mer, og dro hjem. Det høres kanskje litt kjedelig ut, men det er mye pensum som skal leses og gjennomgås, så det blir ikke all verden av tid til løsslupne eskapader. Likevel, når torsdagen kom, hadde kulturstudier organisert en liten utflukt til oss.
Første del av lese-/skoleflukten vår, tok oss til en liten treskjærer-by via båt. Det var et utrolig koselig sted; det var (for en gangs skyld) lite trafikk i gatene, og vi ble møtt av åpne dører. Vi fikk se de ulike kunstverkene de lager, og jeg må si at jeg er imponert over hva en liten, underbetalt vietnameser klarer å produsere med bare nevene og litt verktøy. Enorme idoler av Buddha, små tremennesker, servise laget av tre og eggeskall, malerier, gong-gonger, instrumenter og spisepinner; alt mest sannsynlig meget overpriset i forhold til hva det koster inne på markedet i Hoi An. Det var likevel utrolig fint å se på, og man skjønner hvor mye arbeid som ligger bak det meste som lages - og at når vi betaler noen 100 000 dong for spisepinner, er det faktisk en veldig god avtale.
Etter en hurtig båttur tilbake igjen, slengte vi oss på syklene våre, og tråkket avsted til en liten grønnsakslandsby. Vi fikk der et nærmere innblikk i de frodige markene, som vi sykler forbi nesten daglig uten å tenke stort over det. Grønnsaker, planter og urter strakte seg (nesten) så langt øyet kunne se, og så vidt synlig over de grønne plantene satt vietnamesere på huk og plukket planter, jobbet med jorden og vannet. Det var et spektakulært syn, og ikke minst var det interessant å få et innblikk i hvordan de jobber og står på.
På fredagen, etter nok en lang skoledag, var det klart for velkomst-fest på kvelden. Dette foregikk på studiesenteret, hvor det var mat- og drikkeservering. Når vi kom ut dit var det ordnet til med langbord, lys og musikk, og lydene av bølgeskvulp og palmene som raslet i vinden gjorde det hele uforglemmelig. Så klart, etterhvert som kvelden gikk la man mindre merke til dette, og mer merke til alkoholserveringen. Det ble danset og drukket, og når klokka ble 11 og det var på tide å komme seg hjem, var det stor enighet om at vi heller skulle ta en minibuss til Beach Bar (en bar som ligger på stranden, duh). Der ble det spilt biljard, danset mer, drukket mer og nattbadet - for å nevne noe. Det var en utrolig morsom affære, som lett skal gjentas. Det å stå opp tidlig dagen derpå for å lese var ikke fullt så morsomt, men det gikk da greit det og.
Når lørdagen kom, var det endelig klart for den lenge etterlengtede nyttårsaften. Ja, det er februar, og ja, vi feiret nyttår for en og en halv måned siden, men det hindrer ikke vietnamesere. Jeg har ennå ikke helt forstått hvordan kalenderen deres fungerer, og hvorfor de feirer nyttår nå, men det har jeg heller ikke tillagt alt for mye tankevirksomhet. Det fantastiske fyrverkeriet og folkevrimmelen som preget nyttårsaften fikk meg til å glemme alle betenkeligheter, og jeg lot meg heller rive med av stemningen. Vi kjøpte små lykter for noen tusen dong, som vi sendte nedover elven (uten at jeg helt vet hvorfor). Det så uansett utrolig fint ut, ettersom nattemørket hadde senket seg, og lyset fra lyktene blandet seg med gjenskinnet fra utallige neonlys og lanterner i vannet. Jeg skal ærlig innrømme at det ikke er meg imot å feire nyttår to ganger - spesielt ikke når man slipper minusgrader og snø, og har mye fetere fyrverkeri, den andre gangen.
Chúc Mùng Nãm Mói!
For øvrig finnes det bilder fra helgens eskapader i forrige post.
Fred ut!
mandag 15. februar 2010
Gallery
I mangel på noe bedre å skrive (jeg har egentlig masse å fortelle, men jeg orker ikke akkurat nå. Nå vil jeg spise Pringles, drikke brus og slappe av), legger jeg ut noen bilder, slik at alle mine trofaste lesere (!) har noe å kose seg med.
Enjoy!
Enjoy!
lørdag 13. februar 2010
Det begynner nå
Vietnam. Jeg har allerede vært her en uke (tiden flyr når man har det gøy/i lystig lag), men jeg har ennå ikke fått tid til å stoppe opp og ta inn over meg alle inntrykkene jeg har fått. Derfor tenkte jeg å ta en liten tenkepause nå, og fundere over hva jeg har opplevd så langt.
Inntrykket jeg fikk av byen den første kvelden var ikke stort annet enn man kan se fra et drosjevindu klokka 12 om kvelden. Men etter å nå ha vært her en uke, har byen begynt å vokse på meg. Hoi An er en fantastisk liten skapning, med et energinivå som stiger langt over det størrelsen på byen tilsier. Overalt i byen suser det scootere, mopeder og lastebiler; gamle, lutryggede koner kroker seg avgårde, helt uten tenner, men likefullt med mer sjarm enn Cameron Diaz; inne på markedet blir man overfalt av manikyr-selgere som prøver å nappe ut skjegg og øyenbryn (jeg har tydeligvis ikke godt nok mellomrom mellom mine), eller av skreddere som skryter av at deres klær er "Same, same, but different". Går man langsmed elven rekker man så vidt å si nei takk til den første innkasteren, før den neste prøver å overtale deg til at akkurat hans restaurant er den beste - og det hele skjer med en vennlighet og høflighet som gjør det like vanskelig å si nei hver eneste gang. I hvert fall for oss som kommer fra vestlige land, hvor høflighet og ydmykhet er noe man skal se langt etter. Alt i alt er Hoi An en liten energibombe. Man hører den evinnelige tutingen og motorduren fra man står opp til man legger seg, og det meste skjer i en forrykende fart. Samtidig foregår alt med en knusende ro og selvfølgelighet. Det er en helt annen kultur enn hva man er vant til hjemmefra, i hvert fall for meg som ikke har vært på stort andre utenlandsreiser enn til vestlig-inspirerte byer rundt om i Hellas. Men det hele er noe jeg lett kan bli vant til, og jeg storkoser meg her.
Noe jeg kanskje ikke blir vant til, er tresmaken man får i rumpa av å sitte på universitetet. Universitetet er en grønn oase med palmer, fontener og en asfaltert volleyballbane, og det hele står i skarp kontrast til NTNU Dragvoll. Forelesningssalene på Dragvoll er kanskje det siste jeg trodde jeg skulle savne, men myke, relativt romslige stoler er faktisk å foretrekke fremfor harde skolebenker som er proporsjonert for en 7.klassing (eller en vietnameser). Uansett, det er godt å være tilbake på skolebenken, og etter en uke med forelesninger er jeg fornøyd så langt. Litt av æren for det, faller kanskje på studiestedet. Etter en 20 minutters sykkeltur (på sykler tatt rett ut fra Brelett-reklamen), er man et lite stykke utenfor selve sentrum, og ved lesesalen vår. Jeg får ikke satt ord på følelsen jeg fikk da jeg hadde gått forbi spisesalen, gjennom en velfrisert hage og kom opp på en liten bakketopp, og fikk utsikt over området. Til begge sider var det en milelang, finkornet sandstrand, omkranset av palmer; foran meg lå havet, uendelig stort og blått, kun brutt av et par bølgetopper, noen små øyer og horisonten, og en skyfri himmel som toppet det hele. Der og da fikk jeg en åpenbaring: Jeg er utrolig heldig som får lov til å være her.
Så det kan jo dere som befinner dere i Trondheim eller Ålesund akkurat nå, med flerfoldige minusgrader, tenke litt på.
Inntrykket jeg fikk av byen den første kvelden var ikke stort annet enn man kan se fra et drosjevindu klokka 12 om kvelden. Men etter å nå ha vært her en uke, har byen begynt å vokse på meg. Hoi An er en fantastisk liten skapning, med et energinivå som stiger langt over det størrelsen på byen tilsier. Overalt i byen suser det scootere, mopeder og lastebiler; gamle, lutryggede koner kroker seg avgårde, helt uten tenner, men likefullt med mer sjarm enn Cameron Diaz; inne på markedet blir man overfalt av manikyr-selgere som prøver å nappe ut skjegg og øyenbryn (jeg har tydeligvis ikke godt nok mellomrom mellom mine), eller av skreddere som skryter av at deres klær er "Same, same, but different". Går man langsmed elven rekker man så vidt å si nei takk til den første innkasteren, før den neste prøver å overtale deg til at akkurat hans restaurant er den beste - og det hele skjer med en vennlighet og høflighet som gjør det like vanskelig å si nei hver eneste gang. I hvert fall for oss som kommer fra vestlige land, hvor høflighet og ydmykhet er noe man skal se langt etter. Alt i alt er Hoi An en liten energibombe. Man hører den evinnelige tutingen og motorduren fra man står opp til man legger seg, og det meste skjer i en forrykende fart. Samtidig foregår alt med en knusende ro og selvfølgelighet. Det er en helt annen kultur enn hva man er vant til hjemmefra, i hvert fall for meg som ikke har vært på stort andre utenlandsreiser enn til vestlig-inspirerte byer rundt om i Hellas. Men det hele er noe jeg lett kan bli vant til, og jeg storkoser meg her.
Noe jeg kanskje ikke blir vant til, er tresmaken man får i rumpa av å sitte på universitetet. Universitetet er en grønn oase med palmer, fontener og en asfaltert volleyballbane, og det hele står i skarp kontrast til NTNU Dragvoll. Forelesningssalene på Dragvoll er kanskje det siste jeg trodde jeg skulle savne, men myke, relativt romslige stoler er faktisk å foretrekke fremfor harde skolebenker som er proporsjonert for en 7.klassing (eller en vietnameser). Uansett, det er godt å være tilbake på skolebenken, og etter en uke med forelesninger er jeg fornøyd så langt. Litt av æren for det, faller kanskje på studiestedet. Etter en 20 minutters sykkeltur (på sykler tatt rett ut fra Brelett-reklamen), er man et lite stykke utenfor selve sentrum, og ved lesesalen vår. Jeg får ikke satt ord på følelsen jeg fikk da jeg hadde gått forbi spisesalen, gjennom en velfrisert hage og kom opp på en liten bakketopp, og fikk utsikt over området. Til begge sider var det en milelang, finkornet sandstrand, omkranset av palmer; foran meg lå havet, uendelig stort og blått, kun brutt av et par bølgetopper, noen små øyer og horisonten, og en skyfri himmel som toppet det hele. Der og da fikk jeg en åpenbaring: Jeg er utrolig heldig som får lov til å være her.
Så det kan jo dere som befinner dere i Trondheim eller Ålesund akkurat nå, med flerfoldige minusgrader, tenke litt på.
torsdag 11. februar 2010
Vi suser avgårde, alle mann
Kjære alle sammen!
Jeg tenkte å lage meg en liten blogg for reisen min, slik at det er lettere for både meg selv og dere lesere å holde styr på hva jeg bruker de forskjellige dagene til. Så klart, denne tanken kom meg i hende først etter jeg var ankommet Hoi An, Vietnam. Og først nesten en uke etter det, har jeg klart å skrive mitt første innlegg. Så det sier seg selv at en oppdatering er på sin plass.
Mitt første steg i reisen, tok meg til London. Helt alene satte jeg meg, grytidlig en mandags morgen (1. februar), på flybussen til Vigra lufthavn. Bussen kostet opp snøflak etter seg, og tanken på å komme til varmere strøk var mildt sagt fristende. Etter noe om og men og en del kaffekopper var jeg plutselig på Gatwick, London (lang historie gjort kort). Mine to reisekamerater - Marianne og Elise - først skulle ankomme byen senere på kvelden, hadde jeg innstilt meg på å rusle rundt på egenhånd, og klare meg selv. Likevel ble jeg ganske lettet da jeg fikk en telefon fra en kompis - Anders - som var på flyplassen for å møte meg. I lag kom vi oss på et tog, og snaue 40 minutter etter lå London for våre føtter.
Skal jeg være helt ærlig gjorde vi ikke stort fornuftig den dagen vi hadde i lag - vi så på Big Ben, London Eye, kjørte tube, spiste rump steak og drakk pils. Det skulle vise seg å bli den første i en lang rekke av pils på denne turen (etter 12 dager nå har jeg kommet helt ut av tellingen. Det merkes dog på kroppen). Litt utpå kvelden skilte vi lag, og jeg returnerte til hotellet i påvente av at reisefølget mitt skulle beære meg med sitt nærvær. Så klart, Norwegians flight fra Stavanger til London var latterlig mye forsinket (som seg hør og bør, når man flyr Norwegian), men jeg døyvet ventetiden men en klassiker av en film - Terminator II. Rundt klokken 1 om natten kom Marianne og Elise frem, overtrøtte og slitne, men ellers i god form.
Dagen derpå inntok vi en hurtig kontinental frokost - ristet brød med smør og ost - før vi ga oss hen til storbyens severdigheter. Madame Tussauds fikk en obligatorisk høflighetsvisitt (jeg kan nå skryte av å ha vært mellom bena til Madonna), vi vindu-shoppet alle etasjene på Harrod's, tømte noen kaffekopper på starbucks, og avsluttet kvelden på Hard Rock Cafe, hvor vi kunne beundre flanellsdressen til Eric Clapton under hele måltidet. Dag nummer to gikk for seg på ganske lignende vis - vi kjørte en del tube, og gikk en hel del. Denne dagens severdigheter innebar the Green Park, Buckingham Palace, noe dårlig kartlesing, og verdens største kaffekopp. Kvelden rundet vi av med italiensk mat og en psykologibok hver i senga.
Neste dag sto vi opp tidlig, kjøpte oss day pass til tuben, kom oss til Heathrow, kom oss ikke ut av tube-stasjonen og måtte kjøpe ny billett (turister, ass), og slengte oss ombord i flyet, ikke så mange minutter før avgang. Flyet var av type Boeng et eller annet, og like stort som, ja, du vet. Flyturen, som skulle frakte oss fra London til Mumbai, videre derfra til Bangkok, og så videre til Hanoi, skulle egentlig innebære mye lesing av pensum og soving. Den planen ble dog lagt før vi fant ut at det var mulig å spille spill og se film, så mye man bare orket, under flyturen. Planen ble derfor lagt på is, og jeg spilte Bejeweled og Hangman til den store gullmedalje, til stor glede for den svette inderen som satt ved siden av meg. Etter gud vet hvor mange timer med fly, indisk mat, passkontroller og flybytter, kom vi endelig frem til Hanoi.
Vi hadde blitt advart mot taxi- og trafikkforholdene i Vietnam, men jeg hadde aldri sett for meg at de var så ille. Taxituren på om lag 40 minutter innebar brudd på alle eksisterende trafikkregler (hadde de hatt regler, anyway), samt en sjåfør som ikke kunne ett ord engelsk, noe som gjorde det hele ganske interessant. Når vi endelig kom frem til hotellet vårt (som ikke var hotellet vårt i det hele tatt), ble vi videresendt til Queen Old Quarters hvor vi ble innkvartert. Det var et lite, hyggelig hotell, med et enda hyggeligere personale. Etter å ha pakket ut, tuslet vi ut i gatene for å skaffe oss noe føde. Det var da vi skjønte at Hanoi, til tross for å være en millionby, beryktet for sin forurensning og fattigdom, har en egen sjarm. Overalt hvor vi gikk hang det lanterner og girlandere i alle tenkelige farger over hodene våre. Gatene sydet med liv, og de liflige duftene av mat som kom fra hvert gatehjørne fordrev eksosduften. Stemningen var til å ta og føle på, og alle fordommer om en upersonlig storby ble tatt av den varme brisen og ført langt ut på havet.
Den delen av Hanoi vi var i var faktisk såpass sjarmerende og lite berørt av vesten at det tok oss omtrent en time å finne et (brukbart) sted å spise (dvs., ikke et gatehjørne og mat laget på stormkjøkken), og ytterligere en halvtime før vi fikk maten - som da ble levert til spisestedet vårt av en fyr som kom kjørende på scooter. Hvor den ble laget har vi ingen anelse om, men det smakte da godt.
Dagen etter hadde vi ikke så god tid - flyet vårt skulle gå kl. 1600 - så vi kom oss tidlig opp, for å få sett så mye som mulig av byen. I løpet av fire timer er det begrenset hvor mye man får sett av en så stor by som Hanoi. Det sjarmerende inntrykket jeg satt igjen med fra kvelden før, ble ytterligere forsterket når vi fikk sett byen på dagtid. Vi valset gjennom et virrvarr av handlegater, fylt til randen av sko, solbriller, t-skjorter, småfugler, I love Vietnam-capser og hva som verre er, før vi endte opp på en cafe for å spise lunsj. Det var et idyllisk sted, like ved en innsjø (hvor det visstnok er/var latterlig store skilpadder), plassert midt i storbyens larm og leven. Når vi var gode og mette bestemte vi oss for å ikke bruke krefter på å gå tilbake til hotellet, og lot noen vietnamesere sykle oss tilbake i tuktukene sine.
Etter en halv dag i den intense trafikken, gikk det opp for meg at den ikke var så halsbrekkende som den virket ved første øyekast. Alt flyter på en særegen måte i Vietnam. I likhet med selve byen, har den ustanselige trafikken en underliggende strøm man kan oppdage og dra nytte av, hvis man bare tar seg tid til å oppdage den, og lar seg rive med. Med en gang man har tatt de første overveldende inntrykkene til seg, og bearbeidet de, skal det ikke mye til før man oppdager at byen har en unik sjel, sjarm og varme (både metaforisk og bokstavelig talt. Usaklig varmt der), og virkelig noe for enhver smak - hvis man bare gir seg tid til å lete litt.
Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med. Nå har jo jeg bare vært i Hanoi i underkant av én dag, så hva vet vel jeg. En ting er likevel sikkert: det er en herlig by, som jeg definitivt vil tilbake til.
Jeg tenkte å lage meg en liten blogg for reisen min, slik at det er lettere for både meg selv og dere lesere å holde styr på hva jeg bruker de forskjellige dagene til. Så klart, denne tanken kom meg i hende først etter jeg var ankommet Hoi An, Vietnam. Og først nesten en uke etter det, har jeg klart å skrive mitt første innlegg. Så det sier seg selv at en oppdatering er på sin plass.
Mitt første steg i reisen, tok meg til London. Helt alene satte jeg meg, grytidlig en mandags morgen (1. februar), på flybussen til Vigra lufthavn. Bussen kostet opp snøflak etter seg, og tanken på å komme til varmere strøk var mildt sagt fristende. Etter noe om og men og en del kaffekopper var jeg plutselig på Gatwick, London (lang historie gjort kort). Mine to reisekamerater - Marianne og Elise - først skulle ankomme byen senere på kvelden, hadde jeg innstilt meg på å rusle rundt på egenhånd, og klare meg selv. Likevel ble jeg ganske lettet da jeg fikk en telefon fra en kompis - Anders - som var på flyplassen for å møte meg. I lag kom vi oss på et tog, og snaue 40 minutter etter lå London for våre føtter.
Skal jeg være helt ærlig gjorde vi ikke stort fornuftig den dagen vi hadde i lag - vi så på Big Ben, London Eye, kjørte tube, spiste rump steak og drakk pils. Det skulle vise seg å bli den første i en lang rekke av pils på denne turen (etter 12 dager nå har jeg kommet helt ut av tellingen. Det merkes dog på kroppen). Litt utpå kvelden skilte vi lag, og jeg returnerte til hotellet i påvente av at reisefølget mitt skulle beære meg med sitt nærvær. Så klart, Norwegians flight fra Stavanger til London var latterlig mye forsinket (som seg hør og bør, når man flyr Norwegian), men jeg døyvet ventetiden men en klassiker av en film - Terminator II. Rundt klokken 1 om natten kom Marianne og Elise frem, overtrøtte og slitne, men ellers i god form.
Dagen derpå inntok vi en hurtig kontinental frokost - ristet brød med smør og ost - før vi ga oss hen til storbyens severdigheter. Madame Tussauds fikk en obligatorisk høflighetsvisitt (jeg kan nå skryte av å ha vært mellom bena til Madonna), vi vindu-shoppet alle etasjene på Harrod's, tømte noen kaffekopper på starbucks, og avsluttet kvelden på Hard Rock Cafe, hvor vi kunne beundre flanellsdressen til Eric Clapton under hele måltidet. Dag nummer to gikk for seg på ganske lignende vis - vi kjørte en del tube, og gikk en hel del. Denne dagens severdigheter innebar the Green Park, Buckingham Palace, noe dårlig kartlesing, og verdens største kaffekopp. Kvelden rundet vi av med italiensk mat og en psykologibok hver i senga.
Neste dag sto vi opp tidlig, kjøpte oss day pass til tuben, kom oss til Heathrow, kom oss ikke ut av tube-stasjonen og måtte kjøpe ny billett (turister, ass), og slengte oss ombord i flyet, ikke så mange minutter før avgang. Flyet var av type Boeng et eller annet, og like stort som, ja, du vet. Flyturen, som skulle frakte oss fra London til Mumbai, videre derfra til Bangkok, og så videre til Hanoi, skulle egentlig innebære mye lesing av pensum og soving. Den planen ble dog lagt før vi fant ut at det var mulig å spille spill og se film, så mye man bare orket, under flyturen. Planen ble derfor lagt på is, og jeg spilte Bejeweled og Hangman til den store gullmedalje, til stor glede for den svette inderen som satt ved siden av meg. Etter gud vet hvor mange timer med fly, indisk mat, passkontroller og flybytter, kom vi endelig frem til Hanoi.
Vi hadde blitt advart mot taxi- og trafikkforholdene i Vietnam, men jeg hadde aldri sett for meg at de var så ille. Taxituren på om lag 40 minutter innebar brudd på alle eksisterende trafikkregler (hadde de hatt regler, anyway), samt en sjåfør som ikke kunne ett ord engelsk, noe som gjorde det hele ganske interessant. Når vi endelig kom frem til hotellet vårt (som ikke var hotellet vårt i det hele tatt), ble vi videresendt til Queen Old Quarters hvor vi ble innkvartert. Det var et lite, hyggelig hotell, med et enda hyggeligere personale. Etter å ha pakket ut, tuslet vi ut i gatene for å skaffe oss noe føde. Det var da vi skjønte at Hanoi, til tross for å være en millionby, beryktet for sin forurensning og fattigdom, har en egen sjarm. Overalt hvor vi gikk hang det lanterner og girlandere i alle tenkelige farger over hodene våre. Gatene sydet med liv, og de liflige duftene av mat som kom fra hvert gatehjørne fordrev eksosduften. Stemningen var til å ta og føle på, og alle fordommer om en upersonlig storby ble tatt av den varme brisen og ført langt ut på havet.
Den delen av Hanoi vi var i var faktisk såpass sjarmerende og lite berørt av vesten at det tok oss omtrent en time å finne et (brukbart) sted å spise (dvs., ikke et gatehjørne og mat laget på stormkjøkken), og ytterligere en halvtime før vi fikk maten - som da ble levert til spisestedet vårt av en fyr som kom kjørende på scooter. Hvor den ble laget har vi ingen anelse om, men det smakte da godt.
Dagen etter hadde vi ikke så god tid - flyet vårt skulle gå kl. 1600 - så vi kom oss tidlig opp, for å få sett så mye som mulig av byen. I løpet av fire timer er det begrenset hvor mye man får sett av en så stor by som Hanoi. Det sjarmerende inntrykket jeg satt igjen med fra kvelden før, ble ytterligere forsterket når vi fikk sett byen på dagtid. Vi valset gjennom et virrvarr av handlegater, fylt til randen av sko, solbriller, t-skjorter, småfugler, I love Vietnam-capser og hva som verre er, før vi endte opp på en cafe for å spise lunsj. Det var et idyllisk sted, like ved en innsjø (hvor det visstnok er/var latterlig store skilpadder), plassert midt i storbyens larm og leven. Når vi var gode og mette bestemte vi oss for å ikke bruke krefter på å gå tilbake til hotellet, og lot noen vietnamesere sykle oss tilbake i tuktukene sine.
Etter en halv dag i den intense trafikken, gikk det opp for meg at den ikke var så halsbrekkende som den virket ved første øyekast. Alt flyter på en særegen måte i Vietnam. I likhet med selve byen, har den ustanselige trafikken en underliggende strøm man kan oppdage og dra nytte av, hvis man bare tar seg tid til å oppdage den, og lar seg rive med. Med en gang man har tatt de første overveldende inntrykkene til seg, og bearbeidet de, skal det ikke mye til før man oppdager at byen har en unik sjel, sjarm og varme (både metaforisk og bokstavelig talt. Usaklig varmt der), og virkelig noe for enhver smak - hvis man bare gir seg tid til å lete litt.
Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med. Nå har jo jeg bare vært i Hanoi i underkant av én dag, så hva vet vel jeg. En ting er likevel sikkert: det er en herlig by, som jeg definitivt vil tilbake til.
Abonner på:
Innlegg (Atom)