...but everything looks perfect from far away! "Come down now"; but we will stay

Hei igjen!

Jeg hadde veldig lyst til å legge denne bloggen død, men siden jeg nå har fått min første kommentar (!) til et innlegg, må jeg nesten fortsette. Anette, jeg tar det som en utfordring! Til tross for at klokka nå er halv tre, og vi må gjøre oss klar til å fly videre om to-tre timer, skal jeg stride imot min fornuft, og skrive et heftig innlegg her heller enn å sove. Jeg tar forbehold om skrivefeil og meningsløse setninger som en følge av min skrale sinnstilstand.

Saken er at nå sitter jeg på Ho Chi Minh International Airport. Her har jeg vært i noen timer, og skal være her noen timer til, før vi flyr avgårde. Jeg er altså inne i mine siste timer av mitt opphold i Vietnam, og da er det kanskje på tide å gi litt input om hva jeg har gjort de siste...to, tre ukene. Så, here we go!
Vel, jeg vet ikke helt hva jeg har gjort, for å være ærlig. Etter vi kom tilbake fra Kambodsja, og etter jeg skrev forrige innlegg, har tiden rast forbi. Skolemessig har vi jobbet med biologisk psykologi og utviklingspsykologi de siste tre ukene. Biologi er mildt sagt hardt, og det er nok av detaljer som skal pugges. Utvikling virker som plankekjøring, men det er fremdeles en del som må leses. Så da sier det seg selv at en del av den siste tiden har gått med til å sitte fordypet i en bok.
Jeg har i hvert fall klart å ta dykkerlappen i mellomtiden! Noe som også kan fungere som en unnskyldning for manglende innlegg; når man er ute og dykker to dager i strekk, blir man tydeligvis ganske sliten, noe jeg ikke hadde forventet. Dykkerkurset begynte med teoridel som ble fort unnagjort en søndags formiddag - det er ikke så vanskelig å se film om dykking. Dagen etter var vi klare for første bassengdykk, noe som var en artig opplevelse. Det var ganske rett frem, men samtidig litt krevende; når man skal ta av dykkermasken under vann, er det veldig fristende å puste inn med nesen, enn om man vet det er en dum ting å gjøre. Vi kom oss likevel greit gjennom det meste, men grunnet litt dårlig tid måtte vi tilbake dagen etterpå. Da ble det mer trening på tekniske detaljer, mer leking, og mer vann i nesen. Onsdagen hadde vi egentlig fri, noe som var greit - denne dagen var Open Day, hvor vietnamesiske studenter fra Da Nang og Hoi An skulle være med oss på forelesning, for å få et innblikk i vår hverdag. Vi ble også delt inn i grupper, som vi skulle konkurrere med senere på dagen. Etter litt om og men kom vi frem til vårt gruppenavn - The Scandamese Tigers (plusspoeng hvis noen klarer å gjette hvordan vi kom frem til navnet). Konkurransene involverte menneskelige pyramider, sekke- og potetløp, mimeleker og colastafett, blant annet, og som Tigere viste vi stor innsatsvilje og lagånd. Ikke overraskende vant vi hele sulamitten, og fikk en pakke Oreo-kjeks hver som belønning. Hele dagen var ganske vellykket, om ikke slitsom, og det var utrolig kjekt å bli kjent med vietnamesere fra universitetet - noe vi egentlig ikke har klart tidligere, da de stort sett bruker å peke og le av oss når vi går forbi. Anyhow.
Dagen etter, torsdag, fant vi ut at vi skulle ta oss en tur ut. Årsaken var ingen ringere enn at vi skulle dykke lørdag og søndag, og man kan ikke dykke med alkohol i blodet. Samtidig ble det arrangert fotokonkurranse (nokså uhøytidelig) på hotellet, som fungerte som et glimrende forspill. Begge mine to innlegg ble topp 5, og jeg tror faktisk jeg fikk en 2. eller 3.plass. Med en slik plassering hadde jeg ingen unnskyldning til å ikke feire, så da ble det Before & Now, fulgt av Beach Club. Tror kanskje dere begynner å forstå hvordan utekveldene her arter seg.
Fredagen er det ikke mye å si om - vi sov lenge, og hadde teori-eksamen i dykking på kvelden. Det er utrolig hvor lett 50 mc-spørsmål kan gå når man er tre stykk som samarbeider.
Lørdags morgen var vi klar for å dykke i sjøen for første gang. Vi tok båt ut til Cham Island hvor vi hadde vært tidligere, og som sist gang ble det intens soling på veien utover. Etter å ha fått på alt utstyret hoppet vi uti sjøen. Vårt første møte med verden under vann var egentlig ikke så imponerende, men det skyldtes den dårlige sikten. Opplevelsen av å flyte rundt under vann, blant fisk og koraller, var helt fantastisk, til tross for at vi ikke så noe særlig. Dagen etter var mye av det samme, med bittelitt bedre sikt. Vi fikk også mer tid til å nyte alle inntrykkene sjøen har å by på, uten å stresse med masse tekniske øvelser. I tillegg er det verdt å nevne at jeg stakk hele hånden borti en kråkebolle, noe som ikke er å anbefale. Etter de to dagene med dykking var vi egentlig ferdig - så nå har jeg dykkerlappen, kort fortalt. Jeg skulle gjerne lagt ut bilder, men det eneste undervannskameraet vi hadde, ble ødelagt. Så dere får ta til takke med masse våtdrakt-bilder på båten.
Og plutselig var vi inne i vår nest siste uke. Denne forsvant før man fikk tenkt seg om, med mer lesing, siste liten-shopping og kjøping av gaver. Plutselig var lørdagen der, og vi var klar for avslutningsfest. Seminarlederne hadde leid en restaurant som lå så og si på stranda - 50 meter fra Beach Club. Grei skuring. Kvelden begynte rolig med god mat, taler, takk til de utrolig flinke seminarlederne, og bildefremvisning, før vi danset en kjapp macarena, og deretter flyttet festen til Beach Club. Same same, but different. Det var en verdig avslutning på oppholdet - alle deltok, og det ble behørig drukket, danset og skålet i løpet av kvelden.
Etter noen dager med litt lesing, planlegging og pakking, kom plutselig dagen da vi skulle reise. Skoledagen fylte vi med et refleksjons-seminar, hvor vi tenkte over hva vi hadde opplevd og pratet om følelsene og erfaringene våre. Siden Marianne, Elise, Christian og jeg skulle dra, dro alle i psykologi ut og spiste middag i lag, en siste gang. Maten var ikke noe å skryte av, men stemningen var upåklagelig. Etter maten fulgte en følelsesladet liten klemmerunde, før vi måtte rushe tilbake til hotellet og pakke de siste tingene. Vi var så klart sent ute, og det ble ikke bedre da vi måtte krangle med resepsjonistene om betaling av internett og ting fra minibaren og diverse. Oppi det hele mistet jeg sokkene jeg skulle ha i skoene, så jeg var relativt amper når jeg satte meg i taxien. Humøret roet seg dog når jeg fikk kjølt meg ned litt, og det holdt seg rolig helt til vi kom på flyplassen og jeg hadde 6kg overlast. Vi fikk derfor enda dårligere tid, men regler kan heldigvis tøyes i Vietnam - det er ingen grense på verken vekt eller antall når det kommer til håndbagasje, tydeligvis. Og slik endte jeg opp her jeg er nå - Ho Chi Minh. Det er litt rart å skulle reise fra Vietnam når jeg har vært her så lenge - og det blir både godt og rart. Det er mange ting jeg savner med Norge akkurat nå, og mange ting jeg er lei av med Vietnam - men samtidig kunne jeg gjerne vært her lenger, og jeg vet at jeg vil tilbake. Om det blir med det første, eller om noen år, får tiden vise, men tilbake må jeg. Jeg har fremdeles ikke sett alt av Vietnam, og jeg har hørt at Asia er ganske stort, generelt sett. Så vi får se hva tiden (og økonomien) bringer!

Nå tror jeg det er på tide å ta kvelden her; hvis de andre skal holde ut med meg, er det greit at jeg har litt søvn i kroppen før jeg begynner på en hel dag med reising. Så skal jeg heller prøve å oppdatere en gang når jeg er på Bali!

Fred ut.