Det begynner nå

Vietnam. Jeg har allerede vært her en uke (tiden flyr når man har det gøy/i lystig lag), men jeg har ennå ikke fått tid til å stoppe opp og ta inn over meg alle inntrykkene jeg har fått. Derfor tenkte jeg å ta en liten tenkepause nå, og fundere over hva jeg har opplevd så langt.

Inntrykket jeg fikk av byen den første kvelden var ikke stort annet enn man kan se fra et drosjevindu klokka 12 om kvelden. Men etter å nå ha vært her en uke, har byen begynt å vokse på meg. Hoi An er en fantastisk liten skapning, med et energinivå som stiger langt over det størrelsen på byen tilsier. Overalt i byen suser det scootere, mopeder og lastebiler; gamle, lutryggede koner kroker seg avgårde, helt uten tenner, men likefullt med mer sjarm enn Cameron Diaz; inne på markedet blir man overfalt av manikyr-selgere som prøver å nappe ut skjegg og øyenbryn (jeg har tydeligvis ikke godt nok mellomrom mellom mine), eller av skreddere som skryter av at deres klær er "Same, same, but different". Går man langsmed elven rekker man så vidt å si nei takk til den første innkasteren, før den neste prøver å overtale deg til at akkurat hans restaurant er den beste - og det hele skjer med en vennlighet og høflighet som gjør det like vanskelig å si nei hver eneste gang. I hvert fall for oss som kommer fra vestlige land, hvor høflighet og ydmykhet er noe man skal se langt etter. Alt i alt er Hoi An en liten energibombe. Man hører den evinnelige tutingen og motorduren fra man står opp til man legger seg, og det meste skjer i en forrykende fart. Samtidig foregår alt med en knusende ro og selvfølgelighet. Det er en helt annen kultur enn hva man er vant til hjemmefra, i hvert fall for meg som ikke har vært på stort andre utenlandsreiser enn til vestlig-inspirerte byer rundt om i Hellas. Men det hele er noe jeg lett kan bli vant til, og jeg storkoser meg her.

Noe jeg kanskje ikke blir vant til, er tresmaken man får i rumpa av å sitte på universitetet. Universitetet er en grønn oase med palmer, fontener og en asfaltert volleyballbane, og det hele står i skarp kontrast til NTNU Dragvoll. Forelesningssalene på Dragvoll er kanskje det siste jeg trodde jeg skulle savne, men myke, relativt romslige stoler er faktisk å foretrekke fremfor harde skolebenker som er proporsjonert for en 7.klassing (eller en vietnameser). Uansett, det er godt å være tilbake på skolebenken, og etter en uke med forelesninger er jeg fornøyd så langt. Litt av æren for det, faller kanskje på studiestedet. Etter en 20 minutters sykkeltur (på sykler tatt rett ut fra Brelett-reklamen), er man et lite stykke utenfor selve sentrum, og ved lesesalen vår. Jeg får ikke satt ord på følelsen jeg fikk da jeg hadde gått forbi spisesalen, gjennom en velfrisert hage og kom opp på en liten bakketopp, og fikk utsikt over området. Til begge sider var det en milelang, finkornet sandstrand, omkranset av palmer; foran meg lå havet, uendelig stort og blått, kun brutt av et par bølgetopper, noen små øyer og horisonten, og en skyfri himmel som toppet det hele. Der og da fikk jeg en åpenbaring: Jeg er utrolig heldig som får lov til å være her.

Så det kan jo dere som befinner dere i Trondheim eller Ålesund akkurat nå, med flerfoldige minusgrader, tenke litt på.