Vi suser avgårde, alle mann

Kjære alle sammen!
Jeg tenkte å lage meg en liten blogg for reisen min, slik at det er lettere for både meg selv og dere lesere å holde styr på hva jeg bruker de forskjellige dagene til. Så klart, denne tanken kom meg i hende først etter jeg var ankommet Hoi An, Vietnam. Og først nesten en uke etter det, har jeg klart å skrive mitt første innlegg. Så det sier seg selv at en oppdatering er på sin plass.

Mitt første steg i reisen, tok meg til London. Helt alene satte jeg meg, grytidlig en mandags morgen (1. februar), på flybussen til Vigra lufthavn. Bussen kostet opp snøflak etter seg, og tanken på å komme til varmere strøk var mildt sagt fristende. Etter noe om og men og en del kaffekopper var jeg plutselig på Gatwick, London (lang historie gjort kort). Mine to reisekamerater - Marianne og Elise - først skulle ankomme byen senere på kvelden, hadde jeg innstilt meg på å rusle rundt på egenhånd, og klare meg selv. Likevel ble jeg ganske lettet da jeg fikk en telefon fra en kompis - Anders - som var på flyplassen for å møte meg. I lag kom vi oss på et tog, og snaue 40 minutter etter lå London for våre føtter.
Skal jeg være helt ærlig gjorde vi ikke stort fornuftig den dagen vi hadde i lag - vi så på Big Ben, London Eye, kjørte tube, spiste rump steak og drakk pils. Det skulle vise seg å bli den første i en lang rekke av pils på denne turen (etter 12 dager nå har jeg kommet helt ut av tellingen. Det merkes dog på kroppen). Litt utpå kvelden skilte vi lag, og jeg returnerte til hotellet i påvente av at reisefølget mitt skulle beære meg med sitt nærvær. Så klart, Norwegians flight fra Stavanger til London var latterlig mye forsinket (som seg hør og bør, når man flyr Norwegian), men jeg døyvet ventetiden men en klassiker av en film - Terminator II. Rundt klokken 1 om natten kom Marianne og Elise frem, overtrøtte og slitne, men ellers i god form.
Dagen derpå inntok vi en hurtig kontinental frokost - ristet brød med smør og ost - før vi ga oss hen til storbyens severdigheter. Madame Tussauds fikk en obligatorisk høflighetsvisitt (jeg kan nå skryte av å ha vært mellom bena til Madonna), vi vindu-shoppet alle etasjene på Harrod's, tømte noen kaffekopper på starbucks, og avsluttet kvelden på Hard Rock Cafe, hvor vi kunne beundre flanellsdressen til Eric Clapton under hele måltidet. Dag nummer to gikk for seg på ganske lignende vis - vi kjørte en del tube, og gikk en hel del. Denne dagens severdigheter innebar the Green Park, Buckingham Palace, noe dårlig kartlesing, og verdens største kaffekopp. Kvelden rundet vi av med italiensk mat og en psykologibok hver i senga.
Neste dag sto vi opp tidlig, kjøpte oss day pass til tuben, kom oss til Heathrow, kom oss ikke ut av tube-stasjonen og måtte kjøpe ny billett (turister, ass), og slengte oss ombord i flyet, ikke så mange minutter før avgang. Flyet var av type Boeng et eller annet, og like stort som, ja, du vet. Flyturen, som skulle frakte oss fra London til Mumbai, videre derfra til Bangkok, og så videre til Hanoi, skulle egentlig innebære mye lesing av pensum og soving. Den planen ble dog lagt før vi fant ut at det var mulig å spille spill og se film, så mye man bare orket, under flyturen. Planen ble derfor lagt på is, og jeg spilte Bejeweled og Hangman til den store gullmedalje, til stor glede for den svette inderen som satt ved siden av meg. Etter gud vet hvor mange timer med fly, indisk mat, passkontroller og flybytter, kom vi endelig frem til Hanoi.
Vi hadde blitt advart mot taxi- og trafikkforholdene i Vietnam, men jeg hadde aldri sett for meg at de var så ille. Taxituren på om lag 40 minutter innebar brudd på alle eksisterende trafikkregler (hadde de hatt regler, anyway), samt en sjåfør som ikke kunne ett ord engelsk, noe som gjorde det hele ganske interessant. Når vi endelig kom frem til hotellet vårt (som ikke var hotellet vårt i det hele tatt), ble vi videresendt til Queen Old Quarters hvor vi ble innkvartert. Det var et lite, hyggelig hotell, med et enda hyggeligere personale. Etter å ha pakket ut, tuslet vi ut i gatene for å skaffe oss noe føde. Det var da vi skjønte at Hanoi, til tross for å være en millionby, beryktet for sin forurensning og fattigdom, har en egen sjarm. Overalt hvor vi gikk hang det lanterner og girlandere i alle tenkelige farger over hodene våre. Gatene sydet med liv, og de liflige duftene av mat som kom fra hvert gatehjørne fordrev eksosduften. Stemningen var til å ta og føle på, og alle fordommer om en upersonlig storby ble tatt av den varme brisen og ført langt ut på havet.
Den delen av Hanoi vi var i var faktisk såpass sjarmerende og lite berørt av vesten at det tok oss omtrent en time å finne et (brukbart) sted å spise (dvs., ikke et gatehjørne og mat laget på stormkjøkken), og ytterligere en halvtime før vi fikk maten - som da ble levert til spisestedet vårt av en fyr som kom kjørende på scooter. Hvor den ble laget har vi ingen anelse om, men det smakte da godt.
Dagen etter hadde vi ikke så god tid - flyet vårt skulle gå kl. 1600 - så vi kom oss tidlig opp, for å få sett så mye som mulig av byen. I løpet av fire timer er det begrenset hvor mye man får sett av en så stor by som Hanoi. Det sjarmerende inntrykket jeg satt igjen med fra kvelden før, ble ytterligere forsterket når vi fikk sett byen på dagtid. Vi valset gjennom et virrvarr av handlegater, fylt til randen av sko, solbriller, t-skjorter, småfugler, I love Vietnam-capser og hva som verre er, før vi endte opp på en cafe for å spise lunsj. Det var et idyllisk sted, like ved en innsjø (hvor det visstnok er/var latterlig store skilpadder), plassert midt i storbyens larm og leven. Når vi var gode og mette bestemte vi oss for å ikke bruke krefter på å gå tilbake til hotellet, og lot noen vietnamesere sykle oss tilbake i tuktukene sine.
Etter en halv dag i den intense trafikken, gikk det opp for meg at den ikke var så halsbrekkende som den virket ved første øyekast. Alt flyter på en særegen måte i Vietnam. I likhet med selve byen, har den ustanselige trafikken en underliggende strøm man kan oppdage og dra nytte av, hvis man bare tar seg tid til å oppdage den, og lar seg rive med. Med en gang man har tatt de første overveldende inntrykkene til seg, og bearbeidet de, skal det ikke mye til før man oppdager at byen har en unik sjel, sjarm og varme (både metaforisk og bokstavelig talt. Usaklig varmt der), og virkelig noe for enhver smak - hvis man bare gir seg tid til å lete litt.

Det er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med. Nå har jo jeg bare vært i Hanoi i underkant av én dag, så hva vet vel jeg. En ting er likevel sikkert: det er en herlig by, som jeg definitivt vil tilbake til.